Jeg hadde nettopp fylt 20 år, og befant meg i et kontrastfylt musikalsk landskap, både undrende og bestemt. Jeg visste godt hva jeg kunne, og selv om jeg ikke erkjente det like klart, visste jeg også at det var mye jeg ikke kunne. Sett utenfra utstrålte jeg nok en passe tiltalende blanding av skråsikkerhet og usikkerhet. Siden barneårene hadde jeg hatt kontakt med en musikalsk åre i meg selv som ble gjort levende gjennom pianoet og notepapiret, og med god støtte hjemmefra vokste det frem en svært ambisiøs fyr. Noe pretensiøs, kanskje, men like fullt sulten på å møte nye musikalske uttrykk. Av mine første pianolærere lærte jeg akkorder, rytmer og litt noter, og de ville lære meg å improvisere over standardlåter. Dette gav noen knagger å henge musikken på, men det var mye som ikke gikk inn. For jeg ville aller helst jobbe på egen hånd og lage ting på intuisjon. Spillingen og komponeringen var hele veien styrt av følelser, og en viltvoksende indre melankoli var ofte nøkkelen inn til noe som kjentes ærlig.
Mot slutten av tenårene opplevde jeg et tiltagende gap mellom kunsten og musikerrollen. I kunsten skulle man være selve musikken, å spille var mer som en ferdighet å regne. Disse var ikke så lette å forene, og det var stor av- stand mellom det jeg gjorde på spillejobber og det som skjedde på arbeidsrommet. Det beste jeg visste, var å sitte helt alene og komponere og surre med mitt, men i samspill med andre ble tempoet og opplevelsen av tid helt annerledes. I samspillet var det et adrenalinnivå og en energi som raskt fikk meg i flytsonen, mens jeg på egenhånd opplevde en sterkere kontakt med noe som kjentes personlig. Det var som om de to identitetene ikke passet helt sammen. Motsetningen mellom de to arbeidsformene ble en kilde til stress og uro, og det føltes uendelig langt til et nivå som harmonerte med det jeg hørte på plater. Den store drømmen var å spille som en pianist i full bredde, og aller helst musikk som jeg hadde laget selv eller med andre.
Da jeg flyttet til Oslo, hadde jeg allerede jobbet noen år som musiker i Grenlandsområdet. Musikeryrket var sånn sett ikke ukjent, og et fremtidig arbeid som utøver opplevdes innen rekkevidde. Men én ting var å spille på oppdrag og gjøre en god jobb, en annen ting var å skape noe eget som nådde ut. Sammen med frilanserfaringen hadde jeg også med meg et nokså kompromissløst kunstsyn inn på studiet ved Musikkhøgskolen. En rådende tanke var at man enten «hadde det», eller så «hadde man det ikke». Og «det» var den litt udefinerbare opplevelsen av noe ekte som hadde en egen kunstnerisk verdi. Denne oppfatningen skulle heldigvis få brynt seg mot sterkere krefter i årene som kom.
