Gå til hovedinnhold
Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music Søk

Tan­gen­ter. Pia­nis­ter om pia­nis­ter

Fargebilde av tangentene på et klassisk piano, med tittelen på boka

Essaysamlingen Tangenter. Pianister om pianister samler åtte biografier om kjente pianister, både nålevende og avdøde. Les hele kapitlet om Misha Alperin nedenfor.

Innhold i boken

Liv i musikken. Jorunn Marie Bratlie i samtale med Liv Glaser

Mannen med gulltipsene. Ingrid Røynesdal om Jens Harald Bratlie

Profeten. Magnus Andersson om Håkon Austbø

Eva – minner om en stjerne. Einar Steen-Nøkleberg om Eva Knardahl

Svermer og petimeter. Olaf Eggestad om Robert Riefling

Møtet. Eyolf Dale om Misha Alperin. Les hele kapitlet nedenfor.

Pianisten og pedagogen. Håvard Gimse i samtale med Jiři Hlinka

Performing Precarity. Ellen Ugelvik om Klaveret

Bakgrunn

I matematikken er en tangent en linje som berører en sirkel eller en kurve i et punkt. På klaveret er tangenten «knappen» pianisten berører for å lage lyd. Begge betydningene handler om berøring, om møter.

Denne boken tar for seg møter mellom norske pianister og forsøker å belyse hvordan disse møtene har preget utøversituasjonen i Norge i dag.

Boka er en del av NMHs historieprosjekt. Les mer om prosjektet her.

Vil du kjøpe boken?

Boken koster kr 300 og er i salg på nettsidene våre fra 12. november. Ansatte ved NMH kan kjøpe alle utgivelser til halv pris, også denne.

Om redaktøren

Maren Ørstavik (f. 1986) er musikkritiker, journalist og forfatter. Hun er utdannet pianist fra Norges musikkhøgskole og har jobbet som musikkritiker i Aftenposten siden 2014. I tillegg frilanser hun som kulturjournalist for en rekke tidsskrifter og magasiner og har utgitt flere barnebøker på Aschehoug forlag.

Her kan du lese et av kapitlene i boka

Møtet. Eyolf Dale om Misha Alperin

Under en enetime mot slutten av andre klasse spilte jeg en ny komposisjon jeg syntes var både tøff og avansert. Men Misha sa bare: «Du trenger ikke være tøff, Eyolf. Byen og studiet har bygget opp et skjold rundt poesien din.»

Jeg hadde nettopp fylt 20 år, og befant meg i et kontrastfylt musikalsk landskap, både undrende og bestemt. Jeg visste godt hva jeg kunne, og selv om jeg ikke erkjente det like klart, visste jeg også at det var mye jeg ikke kunne. Sett utenfra utstrålte jeg nok en passe tiltalende blanding av skråsikkerhet og usikkerhet. Siden barneårene hadde jeg hatt kontakt med en musikalsk åre i meg selv som ble gjort levende gjennom pianoet og notepapiret, og med god støtte hjemmefra vokste det frem en svært ambisiøs fyr. Noe pretensiøs, kanskje, men like fullt sulten på å møte nye musikalske uttrykk. Av mine første pianolærere lærte jeg akkorder, rytmer og litt noter, og de ville lære meg å improvisere over standardlåter. Dette gav noen knagger å henge musikken på, men det var mye som ikke gikk inn. For jeg ville aller helst jobbe på egen hånd og lage ting på intuisjon. Spillingen og komponeringen var hele veien styrt av følelser, og en viltvoksende indre melankoli var ofte nøkkelen inn til noe som kjentes ærlig.

Mot slutten av tenårene opplevde jeg et tiltagende gap mellom kunsten og musikerrollen. I kunsten skulle man være selve musikken, å spille var mer som en ferdighet å regne. Disse var ikke så lette å forene, og det var stor av- stand mellom det jeg gjorde på spillejobber og det som skjedde på arbeidsrommet. Det beste jeg visste, var å sitte helt alene og komponere og surre med mitt, men i samspill med andre ble tempoet og opplevelsen av tid helt annerledes. I samspillet var det et adrenalinnivå og en energi som raskt fikk meg i flytsonen, mens jeg på egenhånd opplevde en sterkere kontakt med noe som kjentes personlig. Det var som om de to identitetene ikke passet helt sammen. Motsetningen mellom de to arbeidsformene ble en kilde til stress og uro, og det føltes uendelig langt til et nivå som harmonerte med det jeg hørte på plater. Den store drømmen var å spille som en pianist i full bredde, og aller helst musikk som jeg hadde laget selv eller med andre.

Da jeg flyttet til Oslo, hadde jeg allerede jobbet noen år som musiker i Grenlandsområdet. Musikeryrket var sånn sett ikke ukjent, og et fremtidig arbeid som utøver opplevdes innen rekkevidde. Men én ting var å spille på oppdrag og gjøre en god jobb, en annen ting var å skape noe eget som nådde ut. Sammen med frilanserfaringen hadde jeg også med meg et nokså kompromissløst kunstsyn inn på studiet ved Musikkhøgskolen. En rådende tanke var at man enten «hadde det», eller så «hadde man det ikke». Og «det» var den litt udefinerbare opplevelsen av noe ekte som hadde en egen kunstnerisk verdi. Denne oppfatningen skulle heldigvis få brynt seg mot sterkere krefter i årene som kom.

Nærbilde av Misha Alperins føtter, med illrøde sokker og sorte sko, og hvor venstre fot trykker på pedalen på et flygel.
Foto: Alfredo Barbuti
Bilde i halvfigur i sort-hvitt av Misha Alperin som sitter og spiller piano på Sentralen under Oslo Jazzfestival 2017.
Misha Alperin spiller på Sentralen under Oslo Jazzfestival 2017. Foto: Tore Sætre

Publisert: 5. nov. 2024 — Oppdatert: 26. nov. 2024