Lykkelig romantiker på livslang læring

Med rask gange og ivrig blikk viser Are Sandbakken vei inn på sitt kontor på Norges musikkhøgskole. Stort, luftig og lyst, og med tydelige tegn på veggene av hva han er opptatt av. Her henger store komponister i ramme, mange fra romantikken - perioden Sandbakken har en aldri så liten forkjærlighet for.

– Jeg tror det er noe medfødt. Vi er disponert for ulike typer uttrykk, sier professoren.

Siden 2013 har han studert og forsket på den tapte romantiske tolkningstradisjonen. I 2018 ble prosjektet avsluttet. I hvert fall formelt.

– Jeg fortsetter resten av livet. Jeg ser det heller som at jeg nå snart er ferdig med grunnutdannelsen. Det har tatt fem år. Jeg har fått dyrke dette, og det er en velsignelse å ha en sånn institusjon som Norges musikkhøgskole i ryggen.

Professoren og bratsjisten Are Sandbakken har til daglig hovedansvaret for kammermusikken ved Norges musikkhøgskole. Men de siste årene har han altså hatt mer å henge fingrene i. For mens barokken er blitt studert og atter studert, og vi vet etter hvert vet mye om opprinnelig fremføringspraksis og tankene bak, er romantikken et område som i stor grad har fått forbli ustudert. Derfor har Sandbakken, sammen med et knippe gode kolleger og medhjelpere, brukt gamle lydopptak for å forstå bedre og rekonstruere 1800-tallets fremføringspraksis. Prosjektet Den tapte romantiske tolkningstradisjonen har han delt i fire underprosjekter. Schumanns Dichterliebe, Brahms' sanger, Grieg og Mahler, og Svendsen og Brahms.

Professoren har flere grunner til å gå inn og se nærmere på perioden. Den personlige først:

– Jeg er nok disponert for det litt svermeriske, det følelsesfulle som vi forbinder med det romantiske på 1800-tallet, som vi kaller den romantiske epoken. Jeg har alltid følt meg beslektet med det. Når vi leser poesi og brev fra komponistene, har de en helt annet stil enn det vi har i dag. Det var generelt mer hengivenhet blant kunstnerne den gangen. De ville jo blitt forferdet hvis de hadde sett våre nøkterne sms-er. Det var et helt annet følelsesfullt språk.

Har du eksempler?

– Ja, når Grieg skriver «din alltid hengivne Edvard» til sin venn Frants Beyer. «Og hvorledes jeg nå lengter etter at det skal bli sommer så jeg kan gå fjelltur med deg, og deg alene».

Sandbakken resiterer med klangfull stemme.

– Dette ville jo blitt tolket på en annen måte i vår tid. Det var mer hengivenhet, og slik skrev de alle sammen. Jeg mener det er et sunnhetstegn for alle samfunn at det er rom for ulike typer ytringsformer. Jeg ser en tendens nå til at det åpnes opp for mer følelsesrikdom.

Og her kommer musikeren og professoren Are Sandbakkens begrunnelse for prosjektet inn.

– Hvis jeg skal ha en funksjon som musiker, så er det nettopp å prøve og bidra til en følelsesrikdom. At flere spekter av emosjoner blir tilgjengelig inn mot musisering, forklarer han.

– I tillegg har det vært en generell mekanisering av samfunnet. Maskinene overtok mer og mer. Men jeg mener nå at vi ser starten på en dyptgripende motreaksjon til den maskinstyrte mekaniserte tidsalder.

Som musiker har Sandbakken vært opptatt av oppføringspraksis. Hvordan spilte man?

– Barokken og wienerklassisismen er blitt studert og forsøkt gjenskapt, og så har man ventet på at noen skal ta tak i den romantiske musiseringen. Og det spesielle med den er at du ikke bare kan lese hvordan det er blitt spilt, men du kan også høre opptak. Du kan høre Grieg spille egen musikk.

Sandbakken snakker varmt om Sigurd Slåttebrekks doktorgrad, som har vært en stor inspirasjon. – Han vakte internasjonal oppsikt med sitt fantastiske prosjekt. Slåttebrekk valgte å gå i Griegs fotspor, inn i hans sko nærmest, og lyttet så intenst til Griegs opptak at han kunne imitere det nesten perfekt. Inntil han skjønte at han selv måtte være medskapende for at det skulle bli like gnistrende og pågående som når Grieg spiller. Og med det som utgangspunkt, fikk jeg lyst til å fortsette og lytte til de gamle innspillingene. Se hva vi kan hente ut der.

Sandbakken tror mange har kviet seg for å gå inn i romantikken.

– Man tror man kan denne stilen. Med Schumann og Brahms tenker man gjerne at det er en ubrutt tradisjon tilbake via lærerne. Men den fikk en rask dreining i retning ny saklighet. Det var en nødvendig reaksjon etter alt det oppblåste og overdrevne på begynnelsen av 1900, som fikk sin verste form på 30-tallet i Tyskland. Den romantiske tradisjonen ble fordreid på en måte og koblet til militarisme. Man trengte et opprør mot dette.

Musikken har, forteller Sandbakken, vært gjennom det tilsvarende som samfunnet ellers.

– En slags renselse. Den er blitt mer nøktern og standardisert. Mindre føleri og dårlig smak, men det har tatt vekk noe av sjelen og ånden fra den romantiske musiseringen. Uansett, nå må noen ta tak, fastslår professoren.

Og det har han altså gjort. Selv om han var i tvil. Kunne han gjøre dette?

– Jeg har i alle år tatt sangtimer hos Svein Bjørkøy, og har sunget siden guttedagene og alltid hatt lyst til å gå videre med det. Bjørkøy sa 'nå synes jeg du skal gå inn i dette her'. Men jeg har jo ikke noen stor stemme. 'Nei, nettopp derfor', sa Bjørkøy. Han mente jeg skulle gjøre dette, fordi jeg har den riktige holdningen. Så med hans støtte gikk Kristine Fossheim og jeg i gang med Dichterliebe av Schumann.

Flere støttespillere kom raskt på banen. Morten Carlsen, bratsjist og professor med stor kunnskap om tysk åndsliv på 1800-tallet, og Geoff Miles, som er ekspert på gamle lydopptak.

– Uten dem hadde jeg ikke klart dette. Jeg har flere ganger vært villig til å tre tilbake. Men med alle disse var det ingen vei tilbake. Vi lyttet til Brahms' venn, Joseph Joachim, og ved å høre hans spillestil, imitere det og gjøre det til vårt eget, kommer vi inn i en mer poetisk måte å forholde oss til musikken på. Det er mindre press i tonene fra en romantisk utøver. En motsats til lyden i store konsertsaler. Dette taler til hjerter i små saler eller hjemme i husene til folk. Det er slik mye av musikken er oppstått. Den rytmiske friheten, rubatoen, er noe helt annet. De følger ikke rytmen som står i notene. I begynnelsen tenkte jeg er de slurvete og slappe? Men så lytter jeg igjen, og merker at her er det orden i galskapen. Det er et system bak det hele. Det er god deklamasjon, de tar seg tid.

Sandbakken synger for å forklare. «Titatata mot tirararam. Wooonderbare mot won-der-bar-e».

– Da vil det oppstå en duvende logikk, som du finner i naturen og i språket. En klanglig tilnærming og veldig utjevning. Andre ganger trekker de frasene i gang. Jeg bruker som eksempel at du spretter ikke opp om morgenen og er i fullt tempo. Hvis tempo for dagen er metronom hundre, så er du ikke der med en gang. Slik er et oppbyggingsløp fra romantiker. Det stiger og utvikler seg, og så trones det. Dette svermeriske, fremdriften, er nesten motsatt av det vi er opplært til.

Sandbakken synger videre, og snakker om glissandoen som har fått overleve i Puccinis operaer, om språklig portamento, og om at det musikalske uttrykket må få drømme, sveve, søke og lengte.

– Som godt oppdratte ensemblemennesker, har vi måttet jobbet masse med å trives med at det ikke nødvendigvis skal være sammen. I orkesterverdenen sier de 'again, it was not together'. Men spørsmålet er om det er så avgjørende. Det er ikke nødvendigvis riktig kunstnerisk uttrykk, sier professoren. – En kompliment jeg fikk nylig var at endelig kunne man høre den samme pustende, søkende friheten som i jazzen. Da blir jeg lykkelig. For vi klassikere har mistet at et selvfølgelig element i all god musisering, er rytmisk frihet og en improvisatorisk holdning. Musikken må få lov til å oppstå der og da. Gjenoppstå der og da.

Gjennom samarbeid med unge musikere i Nordic Harmony, nevnte kolleger samt pianist og kollega Marianna Shirinyan, har Sandbakken få lov til å utforske en friere fremføring av romantikkens komponister.

– Marianna var solist på Griegs a-mollkonsert i fjor. Hun svermer for dette her. Det viser seg at det er mange som vil bort fra det jeg kaller presisjonstyranniet og det jeg vil kalle kravet til perfeksjon. Det var ikke så viktig på 1800-tallet. Det skulle være så ekte som mulig, og derfor må du spille så bra som du kan, men ikke nødvendigvis perfekt.

Nå tror Are Sandbakken at vinden er i ferd med å snu. Han merker stor interesse for denne nye måten å tolke romantikken på hos unge studenter.

– Det er utrolig å merke interessen hos de unge. Morten Carlsen og jeg har på tredje året et valgfagopplegg for masterstudenter. Mange sier de føler de har funnet tilbake til noe. Jeg ringer dem i god tid, sier at det blir en crazy uke, helt annerledes, hvor de får en time off fra presisjonen og perfeksjonismen de er vant til ellers. Vi lar dem lytte til en innspilling hver, så slipper vi dem løs. De skal søke på helt andre premisser. Hvor poetisk, fritt og hengivent tør du å spille? Tør du la noteteksten være en invitasjon, ikke en diktator? Du skal kjenne noteteksten, men du skal ikke la den begrense deg.

Han mener ikke at de skal gå totalt bananas, det finnes absolutt regler.

– Vi har jo selvfølgelig strenge satser i romantikken også. Du skal ikke tukle til en stram form, som også finnes, akkurat som du ikke skal forandre på en Bach-fuge. Men du kan tillempe tempo, la det være fleksibelt, og også i noen grad kan selve tonene forandres og holde seg innenfor akkorden. Brahms var jo den strengeste, mest lærde i romantikken. Han kunne mye, var nøye og hadde virkelig øvd seg i kontrapunkt. Men når han satte seg ned og spilte en versjon, så strømmet den ut der og da. Han spilte fritt og intuitivt slik alle gode musikere har gjort til alle tider.

Sandbakken legger til:

– Å nyte frihet er ikke det samme som å være uforpliktende.

Er det lidenskapen over notasjonen som er det du har funnet?

– Ja, men den kanskje viktigste koblingen vi har gjort, er den språklige til musiseringen. Det syngende, talende. Det poetiske. Vi har øvd mye på å deklamere tekst.

Er dagens fremføringspraksis feil, etter din mening?

– Jeg skal vokte meg veldig for å si det. Dagens fremføring er et resultat av en helt nødvendig historisk prosess. Første halvdel av 1900-tallet tok musikerne gradvis bort overdrevent føleri, og de fant fram til noe som virker ryddig og absolutt har sin egenverdi. Men dette bør ikke forbli enerådende i for mange generasjoner. Jeg opplever det som riktig å hente fram den tapte oppføringspraksisen fra 1800-tallet.

Sandbakken presiserer. – En fare ved å slavisk imitere de gamle plateinnspillingene er at man forblir en imitator. Men det er bare en del av prosessen, og så må du slippe det.

Professoren tror det som trengs for å gjenskape den gamle tolkningstradisjonen, er unge, dristige musikere.

– Det som skal til er en hengiven studentgjeng og dessuten en ny type åpenhet i det profesjonelle miljøet. Det tror jeg vil komme. Mange er lei av perfeksjonisme nå. Om få år er våre studenter ute og spiller, og de befinner seg i programkomiteer. Dermed kan de være med på å styre. For jeg tror ikke dette lar seg stoppe nå, sier Are Sandbakken entusiastisk og optimistisk.