En institusjon i institusjonen – Musikkhøgskolens bibliotek

Lindeman-familien hadde opp gjennom årene bygget opp en bibliotekssamling som bestod av bøker, noter og lydopptak. Alt fra 1971 av, mens det ennå het Musikkonservatoriet i Oslo, ble dette tatt hånd om av fagutdannet bibliotekar i full stilling. Her finner vi basis for det høgskolebiblioteket som i dag ligger i annen etasje i det vi kaller 1. hus. Mye godt arbeid har i årenes løp vært nedlagt her, av dyktige fagpersoner, og biblioteket har vokst jevnt og trutt. Det er i dag det største musikkfaglige biblioteket i universitets- og høgskolesektoren i Norge. Selv har jeg hatt gleden av å være med på notene (i dobbelt forstand) som fast ansatt i årene 1987–2022. Her skal jeg prøve å gi noen glimt av virksomheten og det daglige liv, sett med mine øyne.

Behovet for et bibliotek har trolig vært til stede fra den spede begynnelse. Opprinnelig ble samlingen av dokumenter tatt hånd om på frivillig basis av elever eller lærere. Etter hvert som den vokste, ble det nødvendig med en mer systematisk samlingspleie, og det ble naturlig å ansette en bibliotekar. Et musikkbibliotek er jo i sitt vesen mangfoldig, med et utall dokumenttyper, som boklig stoff (inkludert tidsskrifter og oppslagsverk), forskjellige typer noter (solostoff, kammermusikknoter, partiturer og studiepartiturer, kornotesett og orkestermateriale) og ikke minst lydopptak (på stadig nye og bedre medier, med stadig nytt avspillingsutstyr). Hver dokumenttype krever sitt utlånssystem og sitt spesielle vedlikehold. Å holde rede på alt dette er unektelig krevende.

Bibliotekets siktemål har naturligvis hele tiden vært, og er fortsatt, å forsyne brukerne med det de trenger av litteratur, noter og innspillinger, og å gi dem veiledning slik at de kan lære seg å utnytte hele dette kunnskapspotensialet i undervisning, studier, forskning, utøving og formidling. Med årene har også datateknologien utvidet spekteret av kunnskapskilder enormt. Vi har nettbaserte bibliotekskataloger, elektroniske tidsskrifter, e-bøker, strømming av lyd og mye mer. Behovet for veiledning fra bibliotekarene har vokst parallelt med denne utviklingen.

Fra analogt til digitalt

Da jeg ble ansatt i 1987, lå biblioteket i tredje etasje i Nordahl Bruns gate 8, én av de tallrike adressene Musikkhøgskolen befant seg på da. Denne situasjonen var selvsagt ikke så heldig, verken for skolens folk eller for biblioteket. For var det egentlig bryet verdt å oppsøke Nordahl Bruns gate «bare» for å låne en bok eller note? Utlånstallene var også nokså lave, sett i ettertid, men vi hadde nok å henge fingrene i likevel. Dette var jo før datateknologiens tid, og de manuelle arbeidsoppgavene var ofte temmelig omstendelige.

Katalogisering, for eksempel, foregikk på små katalogkort, rett nok ved hjelp av en moderne nyvinning: skrivemaskin med kulehode og rettetast. Hvert dokument resulterte i flere katalogkort – i de mest kompliserte tilfellene flere titalls kort. Fremdeles grøsser jeg over hvor tidkrevende dette var. Til sammenligning katalogiseres det nå i arbeidsverktøyet Alma, og herfra finner katalogpostene veien rett inn i Oria – en åpen, nettbasert felleskatalog for norske fag- og forskningsbibliotek. Her kan bibliotekene fritt utnytte hverandres katalogposter, så dokumentene katalogiseres bare én gang. Dermed er selvsagt mye tid spart.

Også fjernlånsarbeidet er radikalt endret. Før hadde vi ikke tilgang til andre biblioteks kataloger, så vi måtte enten ringe rundt til flere bibliotek, eller sende en forespørsel på måfå til Norsk musikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Ved lån fra utlandet gikk forespørselen til Innlånstjenesten ved Universitetsbiblioteket. Slike forespørsler ble skrevet på blanketter med flere gjennomslag og sendt i posten. Alt dette tok sin tid, og fjernlånsvirksomheten var unektelig sparsom. Nå, derimot, er denne aktiviteten høy, takket være våre dagers teknologi. Norske og utenlandske bibliotekskataloger ligger på nettet, og oftest kan dokumentene bestilles via katalogposten. Kun en gang iblant er utfordringene så store at Innlånstjenesten, nå en del av Nasjonalbiblioteket, må kobles inn.

Det å ha tatt del i en så svimlende utvikling har vært arbeidskrevende, til tider nesten skummelt, men også både morsomt og givende. Den første datamaskinen gjorde sitt inntog hos oss i november 1987, og det første biblioteksprogrammet vi brukte, Mikromarc, var vi selv med på å tilpasse til musikkatalogisering. Herfra har det bare gått én vei, via nye programmer og versjoner, ut på Internett og inn i det store katalogfellesskapet bibliotekene imellom. Ser man seg tilbake, er det som om biblioteket har tatt sjumilssteg rett fra steinalderen til våre dagers høyteknologi. Jeg kan love at det er himmelvid forskjell på en arbeidsdag i 1987 og i 2022!

Å flytte et bibliotek

Etter mange års venting ble det endelig klart at Musikkhøgskolen skulle få sitt eget hus på Majorstua. Gleden var stor, også hos oss, men vi innså jo at det ville kreve ekstra innsats av oss alle. Skal man flytte et bibliotek, er det tre ting som er viktige: oppmåling, planlegging og merking. Først må volumet på den samlingen man har, kartlegges. Det skjer med tommestokk langs alle hyllene. Så legger man til rundt 30 % for å ha plass å vokse på i de nye hyllene. Ut fra dette kan man planlegge hvordan det nye biblioteket skal se ut, hvor mange og hva slags reoler man trenger, og hvordan de skal plasseres i det nye lokalet. Når så lokalet står klart etter planen, må dokumentene pakkes ned slik at de kan flyttes uten at det blir rot i rekkene. Da må man hele tiden vite hva som skal inn i hvilke hyller, og det holder ikke med omtrentligheter. Vi tegnet kart over de nye reolene og nummererte hver eneste hylle fra 1 og oppover, både på kartene og på selve hyllene. Ferdigpakkede kasser ble merket med tilsvarende numre. Her gjaldt det å holde tunga rett i munnen!

Ingen av oss hadde vært med på noe lignende før, så under pakkingen og flyttingen var vi veldig spente på hvordan dette skulle gå. Heldigvis gikk det utrolig bra. Kassene landet der de skulle ved hyllene, og det var enkelt å få plassert materialet på riktig hylleplass. Dermed var det bare å plukke ned nummerlappene og isteden merke reolene slik at brukerne kunne finne fram. Vi var stolte og glade da vi i januar 1989 kunne ta i bruk det nye biblioteket, som lå sentralt i huset og var romslig og innbydende med gode fasiliteter for alle. Ikke minst var vi lettet over at vi heretter slapp å klatre på stige for å nå opp i hyllene.

Fusjon og ombygging

Fra og med 1996 var Musikkhøgskolen og Østlandets Musikkonservatorium formelt slått sammen. Nå skulle det vise seg at vi hadde flere år på oss til å forberede den fysiske fusjonen av bibliotekene. Likevel var det bare å sette i gang forarbeidet. Når to dokumentsamlinger skal flettes sammen, er det for det første en idé å finne det som er av dubletter. Heldigvis hadde bibliotekene brukt samme katalogsystem, så dublettene kunne lokaliseres bare ved å slå opp. Denne jobben ble det biblioteket i Dælenenggata på Carl Berner som fikk «gleden» av å gjøre. En enkel sak, kanskje, men ikke glem at hvert eneste dokument de hadde, måtte sjekkes. Alle dubletter ble merket med en liten, rød klistrelapp. Fortsatt sitter det sånne på en god del dokumenter på biblioteket.

Andre ting som kunne gjøres på forhånd, var blant annet å samordne nummereringen på de to CD-samlingene, siden begge var nummerert fra CD 1 og oppover. Dette var et omstendelig og tidkrevende arbeid. Vi hadde også mulighet til å få kartlagt og rettet opp visse forskjeller i katalogiseringspraksis, for eksempel bruk av emneord og klassifikasjonsnumre.

Mens vi drev med forberedende «gymnastikkøvelser» av denne typen, arbeidet skolen intenst for å få utvidet huset på Majorstua så det skulle bli plass til alle ved samlokaliseringen. Dette var vi jo klar over, men det kom likevel som en kalddusj på oss da vi fikk vite at biblioteket midlertidig måtte flyttes til Carl Berner, siden også vårt lokale skulle utvides og renoveres. Jeg har allerede skissert noe av det en biblioteksflytting innebærer. Her stod vi overfor en formidabel utfordring: to flyttinger i løpet av kort tid, først til Dælenenggata og så tilbake når alt var klart. Nå visste vi jo hva vi skulle gjøre og hvor mye arbeid det ville medføre, men det store hinderet var at samlingene på Majorstua skulle flyttes inn i et lokale hvor det allerede befant seg et bibliotek. Det ble skrekkelig trangt, men vi fikk det til med hyller på de rareste steder, også i den kalde kjelleren. Heldigvis var dette bare en overgangsperiode.

Selv om hele biblioteket befant seg på Carl Berner, var det fortsatt behov for biblioteksservice på Majorstua. Dette ble løst med et provisorisk kontor innerst i korridoren i annen etasje. Der hadde vi alle sammen «vakt» en dag i uka (jeg hadde mandagene), og der tok vi imot innleveringer og lånte ut materiale som var bestilt på forhånd. Det gikk daglig bil mellom studiestedene, og lå det mange bestillinger på Carl Berner om morgenen, var det mer enn travelt å ha alt klart før bilen kom for å frakte alt til Majorstua. Uansett var dette selvsagt en sekundærløsning, og utlånstallene sank tydelig.

Da var det en sann fryd å flytte tilbake etter omtrent ni måneder i «eksil». Vi brukte to uker på selve flyttingen og på å komme oss i orden i de nyoppussede lokalene, som først og fremst var betraktelig utvidet, med mer hylle- og magasinplass og gode arbeidsforhold for både brukere og bibliotekarer. Den 6. mars 2006 kunne vi endelig ønske velkommen i et lyst og innbydende bibliotek – omtrent slik som det fremdeles ser ut ved jubileet i 2023. Vi så forresten at utlånstallene skjøt i været med det samme!

Det gode som kom ut av vår litt kummerlige tilværelse i Dælenenggata, var at vi ble ristet sammen til ett kollegium. Mannskapene fra Majorstua og fra Carl Berner måtte dra i samme retning mot et felles mål. I flytteperioden ble vi alle «fotfolk», og dette ga nok grunnlag for et senere hyggelig og velsmurt samarbeid. I årenes løp har bibliotekspersonalet vært utrolig stabilt. Dette er vel det beste bevis både på god ledelse og på at folk trives i hverandres selskap. Det har alltid vært lett å be kollegene om synspunkter på eventuelle problemer, og alle har vært, og er, innstilt på å tilby en hjelpende hånd. Jeg tror at en sånn god tone skinner igjennom også overfor lånerne, bibliotekets publikum.

Her kommer også kveldsvaktene inn. I en årrekke har det vært praksis å engasjere biblioteksstudenter på timebasis til å holde biblioteket åpent utover kvelden. Selv var jeg kveldsvakt fra 1985, og jeg er ikke den eneste som kan vise til en sånn start. Hele fire av de ansatte i året 2023 har tatt sin tørn som kveldsvakt. For kommende bibliotekarer er dette god skole, siden NMH-biblioteket er så komplekst og mangfoldig. Kveldsvaktene betjener publikum, og samtidig avlaster de bibliotekarene med forefallende oppgaver. Et uforglemmelig eksempel er fra 2014, da vår katalog skulle konverteres fra Mikromarc til Bibsys, og alle dokumentene – flerfoldige tusen – måtte få ny strekkodeetikett. Dette gjorde kveldsvaktene som ekstrajobb i løpet av sommeren, og takket være dem kom vi pent i mål før studiestart i august.

Kollegasamarbeid har også foregått utenfor bibliotekets vegger, da først og fremst gjennom Bibliotekutvalget, som har både lærer- og studentrepresentanter. Utvalget har eksistert siden 1973 og har gitt rom for meningsutveksling og god støtte opp igjennom årene. Det samme har et tett samarbeid med våre søsterbibliotek gjort – jeg tenker på de bibliotekene som har rot i de gamle konservatoriene, både i Norge og Norden. Våre oppgaver og utfordringer har naturlig nok vært nokså like, og det har vært fruktbart å kunne lufte problemer og utveksle synspunkter og ideer.

Biblioteket har videre i alle år vært med i Norsk musikkbibliotekforening (som omfatter musikkbibliotek, musikkarkiver og orkesterbibliotek) og dermed indirekte også i IAML (International Association of Music Libraries, Archives and Documentation Centres). Begge deler har gitt mulighet til å delta på møter og konferanser i inn- og utland. Her har vi funnet mye inspirasjon, kollegialt fellesskap – og vennskap.

Over skranken

Min beretning er ikke komplett før jeg også har nevnt sakens egentlige kjerne og det aller morsomste for bibliotekarene: kontakten med lånerne over skranken. Hver høst når nye studenter fyller skolen, gir det en kriblende forventning om hva og hvem som kommer i år. Samtidig er det alltid like hyggelig å ønske de ansatte velkommen tilbake etter en velfortjent pause. Arbeidsdagen ville vært blek og fattig uten de utfordringene lånerne bringer – og uten den hyggelige småpraten over skranken. Egentlig kan en vel si at uten brukere har biblioteket ingen berettigelse.

En gang imellom blir biblioteket omtalt som «Musikkhøgskolens hjerte», noe som alltid er hyggelig å høre. Nå skal en ikke la sånt gå til hodet på seg – da risikerer en å stagnere. Men når utsagnet i det hele tatt dukker opp, må det vel være lov å tenke at noe har vært gjort riktig. Bibliotekarenes ønske er jo, nå som alltid, å tilby kunnskap og gi assistanse. Det er å håpe at biblioteket helt fra starten har vært et godt sted å være og et nyttig servicepunkt for alle på Musikkhøgskolen, og at det vil fortsette slik i årene som kommer.