Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

Forsker i grenseland

Liv Kristin Homberg ser opp i drakt med høy krage.
Kostymedesign: Dagmar Elizabeth Mecca

Hun har famlet i kunsten og livet – laget skandaleforestilling, fått politiet på nakken og sceneforbud på livstid. For Liv Kristin Holmberg handler det kunstneriske forskningsprosjektet om kunstens grenser.

Hånda ligger i fanget. Det er som om det er et sykt dyr som ligger der. Som om hånda ikke lenger tilhører henne. Drømmene om alt hun skulle få til føles så fjerne.

– Da jeg måtte oppgi drømmen om å bli pianist, mistet jeg retningen på livet mitt av syne, sier Liv Kristin Holmberg.

Det er 18 år siden drømmen brast. Videre studier ved Griegakademiet måtte vike for en tilværelse fylt av fysioterapeuter, operasjon og forsøk på å finne utveier og helbredelse.

– Jeg manglet et solid, teknisk grunnlag og kompenserte med vilje og mye øving til kroppen sa stopp – med betennelse i rygg og armer og en væskefylt cyste i benstrukturen i hånda. Det var tretthetsskader lik idrettsutøvere kan få, forteller Holmberg.

Hun kommer ikke fra noen musikerfamilie der grunnlaget blir lagt med nitidig øving fra barnsben av. Ingen i familien drev med musikk, bortsett fra morfaren som spilte i Arbeiderorkesteret i Porsgrund Porselen. Det var han som ordnet et piano i bursdagsgave da hun fylte ni år.

– Det er jo egentlig litt seint å begynne, men musikken ble et nytt spor og et frirom for meg, som var koblet til glede, forteller hun.

Liv Kristin Holmberg sitter ved orgelet i en kirke og spiller.

Kjente på utenforskapet

Det var ikke musiker hun ville bli den gangen. Holmberg skulle bli astronaut, drømte om å forstå hva for et univers vi har havnet i.

– Ja, livet er jo så underlig. Hvorfor er vi her? Alltid har jeg hatt denne søken i meg, som både er en velsignelse og kanskje også en forbannelse, forteller hun.

Men når man vokser opp i Skien kan høytflyvende drømmer fort kræsje med hva det er takhøyde for. Industribyen ligger et stykke fra det tykkeste Bibelbeltet, men har likefullt flest frimenigheter her til lands. Utenforskapet ble en dimensjon i Holmbergs liv.

– Jeg var den eneste i klassen som ikke var døpt. Mens pappa var agnostiker og medlem av Human-etisk forbund, var faren til bestevenninna mi prest. Jeg drev med idrett. De andre var med i kirkens kor med sammenkomster, boller og kos. Jeg er vokst opp i en familie der rasjonalitet og presentasjon ble verdsatt høyt. Kristendommen kastet et annet lys over dette, sier Holmberg.

Forsker fra orgelkrakken

En lengsel ble skapt. Det var noe med lyset i øynene til de som trodde. En lengsel som har fulgt henne helt frem til stipendiatprosjektet hun nå er i gang med på Norges musikkhøgskole.

Hva går prosjektet ut på?

– Det handler om kunstliturgien og kirkemusikernes performative potensial. Et forsøk på å snu hele perspektivet fra korset mot orgelet, og se på balansen mellom kunsten og religionen og hvordan de to spiller sammen. Fra orgelkrakken forsker jeg i estetikkens rolle i religionens sammenheng, og hva slags muligheter en kantor eller organist har til å utforme liturgien. Jeg lurer på om kunsten i sitt vesen er liturgisk, at det har samme rot. Kunsten oppstår mest sannsynlig i en rituell sammenheng, men opp gjennom historien skjer det en avkobling. I dag går vi i kunsthallen og ser utstillinger, ofte uten en tanke om noen virkningsatmosfære. Slik sett, har kanskje kunsten i dag mistet noe av sitt virkningspotensial.

Plass til egne brister

Vi møtes i kapellet på Majorstua kirke, der de duse freskene med endetidsmotiver fra Johannes’ åpenbaring, omkranser oss. At kirkerom skulle bli hennes fremtidige arbeidsplass lå ikke i kortene. Holmbergs bakgrunn er mer brokete enn for de fleste av oss: Med hånden som ble skadet under klaverstudiene i Helsinki og musikkarrieren på hylla, fulgte en følelse av desillusjon tidlig i tyveårene. Hun prøvde å finne en ny retning, studerte alt fra filosofi til musikkvitenskap, idéhistorie og psykologi, men tøyde også stadig flere grenser i sin søken.

– Performance kan kalles virkelighetskunst, en måte å skape situasjoner på. I en slik form oppdaget jeg at det var plass til alle de ulike bakgrunner, kunnskapsfelt og spor i meg, til og med mine egne brister. Parallelt med oppdagelse av performancekunsten begynte jeg å studere orgel. Orgelspill innebærer en litt annen type belastning for hender og armer enn klaverspill. Selv om jeg ikke kunne bli en konsertorganist, kunne orgelet gi et mulighetsrom og gjøre at jeg igjen kom i kontakt med musikken.

– Livet er jo så underlig. Hvorfor er vi her? Alltid har jeg hatt denne søken i meg, som både er en velsignelse og kanskje også en forbannelse.

Liv Kristin Holmberg Organist og kunststipendiat
Liv Kristin Holmberg ser inn i kameraet, i drakt med stor krage.

Smerte som nytelse

Hun flyttet til Berlin for å studere filosofi. Der fikk hun en kjæreste med like interesser og sterk i sin søking. Forholdet ble et performanceprosjekt i seg selv.

– I sammensausingen av virkelighet og kunst oppstod det noen farlige tendenser – en slags radikaliseringsprosess, forteller Holmberg.

De kuttet mer og mer kontakten med venner og kjente, lagde forestillinger og grunnla sin egen stat og religion.

Hva slags religion var det?

– En religion basert på Nietzsches tanke om at vi skal «filosofere med hammeren». Via vår mentale kraft kan vi omkalfatre koordinatsystemet for eksistensen; I en verden full av lidelse – hva om vi kunne oppfatte smerte som nytelse? I så fall ville det være nødhjelp i egentlig forstand. Jeg følte en forakt for kunstfeltet i Norge og syntes mange drev med pynt og kåseri. Forestillingene vi lagde var basert på Artaud (fransk dramatiker, poet, skuespiller og teaterregissør, red. anm.) og hans tanker om at kunsten er som en ventil for det negative i livet: at aggresjon og smerte kan luftes fri i kunsten. Men kan den egentlig det? Smerten og aggresjonen ble ikke transformert i våre performancer, isteden ble den transportert – til publikum, forteller Liv Kristin.

Kunstens hybris

I sin stadig mer grenseoverskridende adferd førte hun blant annet ansatte ved Kulturkirken Jakob bak lyset.

– Jeg trodde at kulturkirken var avvigslet, men da vi oppdaget at den stadig er vigslet, lot jeg meg lede av den farlige tanken om at målet helliger middelet og informerte ikke om våre planer for performancen – at vi skulle grunnlegge vår egen religion, dog som et kunstprosjekt. I stedet sa vi at vi skulle sette opp en versjon av Brand, forteller hun og påpeker at løgn er den nedrigste metoden for å realisere kunst.

Performanceprosjektene kulminerte i en forestilling på Black Box med påfølgende politianmeldelse og beskjed fra teatersjefen om at de hadde sceneforbud på livstid. I den massive mediedekningen det fikk, kunne man lese om en forestilling som bød på scenevoldtekt, slakting av høner og det faktum at de fleste forlot forestillingen i avsky før den var over. Det er elleve år siden nå.

Liv Kristin Holmberg i midtgangen av kirke, med drakt med lang kappe på bak.

Ser du i ettertid at dere gikk altfor lang?

– Jeg mener fortsatt det er ting i prosjektet som er interessant, men ikke måten det ble utført på. Det var etisk svært problematisk, og jeg bærer i meg anger for dette i mitt daglige liv. Det å miste avstanden til en selv og ens egen kunst, der ligger det en stor fare. For meg var det utålelig å vite om all den smerte og lidelse som skjer i verden hver dag, men å løse livets problemer i kunsten, er det man kunne kalle kunstens hybris. Kunsten er en dobbelt handling. Det er stedet for forstørrelse av det menneskelig, og det er stedet for refleksjon. Jeg har brukt lang tid på å finne tilbake til meg selv og til den kunsten jeg vil bedrive. Derfor handler prosjektet på Musikkhøgskolen for meg om kunst og forvandling og kunstens grenser.

En ny sjanse

Et møte med Erik Hillestad og Knut Erik Tveit fra Kulturkirken Jakob ble sjelsettende den gangen for elleve år siden. I tråd med kristen tro ga de henne en ny sjanse, for å kunne virkeliggjøre vendingen i kunsten: musikkteaterverket «Den bortkomne menneskelighet» som hun skapte i fellesskap med andre kunstnere som hadde gått seg vill i kunsten.

– Å få tilgivelse betød enormt mye for meg, sier Liv Kristin som siden har jobbet med en rekke prosjekter knyttet til kirkerommet.

Du er kirkemusiker som ikke er medlem av Den norske kirke – hva gir det?

– Der er et paradoks. Jeg tilhører ingen kirke, men er på besøk. Kunsten er mitt hjem og det er herfra jeg ser inn i kirkerommet. I den forstand er jeg ikke en tjener av kirken, men en søker og en utforsker. Det er alltid en tvil i meg om jeg har noe i dette rommet å gjøre. Hvem eier disse ritualene, disse rommene, liturgien? Mitt kall er ikke å reformere kirken, men snarere å se etter forbindelser, broer og brudd mellom kirken, religionen og estetikk. Fra dette ståstedet kan jeg også se nærmere på hvorfor kirkemusikken er preget av bestemte typer estetikk, ofte med lite samtidmusikalsk utforskning.

Liv Kristin Holmberg sitter ved orgelet i en kirke og spiller. Orgelet fyller hele bildet.

Liturgi for stemødre

En gang i tiden var kirken stedet for urfremføring og utforskning. Det var nye kantater av Bach hver søndag – et skapende sted.

– Jeg vil utforske i hvilken grad skapelse har en rolle i kirkemusikerens liv i dag, påpeker Holmberg.

Som del av det forskningsprosjektet inngår samarbeid med et utvalg komponister, der de i fellesskap utvikler musikalsk materiale og konsepter. For øyeblikket jobber hun med en liturgi for stemødre. Holmberg er selv stemor.

– I vår historie og kirketradisjon har stemødre blitt stemoderlig behandlet. Det skapes stemødre hele tiden, men finnes få forbilder og lite litteratur om det, enda så komplisert rollen er. Jeg kom til å tenke på at Jesus faktisk hadde en stefar – Josef står der i bakgrunnen og muliggjør underet. Han vil jeg hylle, jeg vil inkludere bonusfamilien i Den hellige familie, forteller Liv Kristin.

Med seg har hun komponist og musiker Camilla Barratt-Due og kurator Maria Veie til å lage en liturgisk installasjon i kvinnekapellet i Nidarosdomen.

«Søvnens liturgi» er et annet eksperiment, tenkt for Glogerfestspillene i Kongsberg, der hun blant annet jobber med kontratenor og skuespiller Hubert Wild.

– Aristoteles har en forestilling om søvnen, som jeg ikke tidligere har tenkt over. Vi tenker jo at vi sover for å kunne være våkne. Men hva om det er slik at vi skal leve for å kunne sove? Vi forbruker og brenner opp oss selv slik vi forbruker og brenner opp verden. Hva om menneskene lar hvile og søvn danne grunnlag for livet. At søvnen er vår egentlige væren?

Liv Kristin Holmberg i midtgangen av kirke, med drakt med lang kappe på bak.

Kunstliturgien

Liv Kristin Holmbergs bakgrunn som kirkemusiker og performancekunstner er kjernen i en mangeårig scenekunstnerisk- og performativ praksis, der Holmberg utforsker kantorens rolle som ritualmester.

Les mer

Mulighet for transformasjon

Reaksjonene hun fikk som grensesprengende performancekunstner var kraftfulle. Men hun har også møtt motstand for å arbeide med kirken som visningsrom.

– Hvor rigiditeten ligger kan ofte være overraskende. Kanskje tenker man at kirken og kirkerommet er fylt av grenser. Men kunstfeltet er ofte mindre preget av frihet enn man tror. Da jeg studerte på Kunstakademiet i Oslo, ble jeg møtt med stor skepsis og tanken om at jeg var tjener av en maktinstitusjon. Hvordan er det mulig å omgå maktproblematikken som finnes iboende i kirkehistorien og i de liturgiske strukturene? For de med annen kulturell og religiøs bakgrunn er det ikke aktuelt å besøke disse rommene – blir jeg slik en leverandør av overgangsriter for den hvite, norske middelklassen? Disse dilemmaer har jeg ikke løst, men jeg tar dem med videre inn i forskningsprosjektet, påpeker hun.

Har du møtt mye motstand fra kirkelig hold?

– I begynnelsen møtte jeg en del mistillit og stengte dører. Det var på sin plass, men også krevende. I dag føles arbeidet givende. Jeg har møtt så utrolig mange interessante og givende samtalepartnere i prester og teologer, som jeg er i jevnlig diskusjon med. Kanskje har Artaud rett i at kunsten kan fungere som en ventil. Men det er ikke tilstrekkelig at noe bare slippes frem, ropes ut, kastes opp. Det som brenner i en må også transformeres, forvandles. Liturgien er et uttrykk som inspirerer og opptar meg. Hva er det for en form? Og hvordan kan denne formen tenkes inn i det skapende, som en kunstnerisk, musikkteatral form? Det er i dette sporet jeg nå søker. Kanskje er det slik at via liturgien og kirkelige strukturer, kan jeg også komme nærmere en forståelse av kunstens vesen.

Artikler relevante