Gå til hovedinnhold
Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music Søk

Musikeren & Psyken del 3: Prestasjonsutvikling – teknikk eller tankegang?

Tre mennesker sitter på stoler og snakker
Kjetil Andre Aamodt, Arve Tellefsen og Heidi Marian Haraldsen i samtale om prestasjon, øving og press.

Hva kan være nyttig – og nødvendig – for studenter å lære om forutsetningene for å lykkes gjennom et langt musikerliv? Hvem sitter på den kunnskapen? Hvordan kan den formidles og omsettes for den enkelte? Dette var blant spørsmålene som ble stilt under seminaret Musikeren & Psyken. Dette er del tre i en serie på fem artikler om Musikeren og Psyken.

Uavhengig av koronasituasjonen har Musikkhøgskolen – og også Creo, Norges største fagorganisasjon for kunstnere – en pågående satsning på mental helse. Siktemålet med Musikeren & Psyken var likevel ikke først og fremst å avhjelpe psykiske plager, men å skape forståelse for hvordan musikkstudenter og musikere kan oppnå helsegevinster på det mentale området og å gi innsikt i forutsetninger for å oppnå resultater over tid i krevende prestasjonsyrker. For å oppnå dette, er det, for de aller fleste, ikke nok bare å øve. De må utvikle en arbeids- og livsstil som hjelper dem til å takle utfordringer, press, suksesser og nederlag.

Erfaringsutveksling som metode

Seminaret presenterte et bredt kunnskaps- og erfaringsområde der forskere, studenter og profesjonelle utøvere bidro vekselvis med forelesninger og panelsamtaler. Det slående, og på mange måter overraskende, var hvilket inntrykk erfaringsutvekslingen i samtalene gjorde. Å lytte til utøvere som har lyktes med lange karrierer er antagelig en læringsform som med hell kan utnyttes i større grad i høyere utdanning.

Det har lenge vært anerkjent at idretten er kommet lenger enn kunstfeltet når det gjelder å utvikle mentale teknikker som del av treningsstrategien. Mange musikere har latt seg inspirere av forskning og praksis på området, og en samtale mellom Kjetil André Aamodt og Arve Tellefsen viste at det er mye felles tankegang i deres respektive miljøer.

Begge ga for eksempel uttrykk for at det er viktig med en viss realitetsorientering når man er i starten av en internasjonal karriere. Da Aamodt kom inn i toppidretten i Norge, trodde alpinistlaget at de var tøffe karer som trente mye, fortalte han. Men da de trente sammen med skøyteløperne, innså de at de slett ikke trente så hardt som de trodde. Arve Tellefsen fikk en tilsvarende aha-opplevelse da han dro på sommerkurs til USA like etter sin vellykkete debut i Oslo. På kurset traff han 70 unge fiolinister fra hele verden. – Rundt 60 av dem var bedre enn meg, fortalte han.

Gode verdier, gode holdninger

En prestasjonskultur er skjør og kan fort bli ødelagt, fremholdt Kjetil André Aamodt. Den må hegnes om, ikke minst av kloke trenere og ledere. For Aamodt er en god prestasjonskultur en kultur der man gjør hverandre gode, der man blir bedre av å trene sammen.

Vi snakket ikke om hverandre i i korridorene, vi snakket til hverandre. Vi ble inspirert av hverandres resultater og hvis noen gjorde det bra så skrøt vi av hverandre, gratulerte hverandre og så spurte vi heller personen som vant, «hva tenkte du da, hva fungerte?» Og på den måten delte vi erfaringer og ble klokere sammen og dessuten:

Enernes rolle

Enerne bør ta seg av de nye på laget. Også for å lære. De nye er ofte unge og sultne og i størst utvikling. Har du allerede nådd toppen må du jobbe for ikke å stagnere, og da kan ferske talenter bidra med ny inspirasjon og nye måter å trene på.

– I klassisk musikk er det ikke alltid den samme opplevelsen av å være ett lag, men i kammermusikk er det ingen tvil om at det er det samme som gjelder, å spille hverandre gode, påpekte Tellefsen

– Du må gjøre de andre bedre, for da gjør de deg bedre, sa Tellefsen, ikke bare med tanke på det musikalske samspillet, men også for å styrke miljøet, der den enkelte utøver påvirker de andres utvikling.

Tre mennesker sittende på stoler snakker sammen
F.v. Kjetil Andre Aamodt, Arve Tellefsen og Heidi Marian Haraldsen i samtale.

Gode råd, gode vaner

– Fokuser på det du kan gjøre noe med, var et råd fra dem begge. – Ikke skyld på vær og vind, utstyr, mennesker rundt deg, sa Aamodt.

Hvis akustikken i et rom er dårlig er det min oppgave å tilpasse spillet mitt til akustikken. Det er viktig å være ærlig om egne prestasjoner, og ikke legge skylden på andre omstendigheter, noe Tellefsen opplever har vært viktig for utvikling.

En av tilhørerne ville vite mer om hvordan man kunne forberede seg på faktorer man ikke har kontroll på. Aamodts kontante svar var “man må prøve å få kontroll på de også, alternativt forberede seg på hva man skal gjøre dersom de oppstår.»

Haraldsen utdypet dette ved å påpeke at det går an å jobbe med strategier for å håndtere uforutsette ting.

Mental forberedelse er like viktig som fysisk forberedelse

Som musiker har Arve Tellefsen lagt stor vekt på mental forberedelse i forkant av prestasjonssituasjoner. Han bruker for eksempel visualiseringer, det å forestille seg situasjoner og hendelsesforløp på forhånd.

Først bruker jeg å se for meg at alt går helt fantastisk. Så ser jeg for meg at alt går til helvete. Og så undersøker jeg hva som er forskjellen i de to versjonene, og retter opp de feilene jeg så for meg i den andre versjonen. Så jeg bruker også visualisering for å forestille meg negative ting som jeg ønsker å jobbe med, fortalte Tellefsen.

Å spille igjennom hele verk i tankene, både i form av glimrende og dårlige fremføringer, er noe som forbereder en utøver på alt som kan skje underveis. Det øver også opp evnen til å kunne ta seg inn igjen. Hvis en konsert faktisk ikke går så bra, se på det som en glimrende mulighet til å lære, sa han. Finn ut hva som gikk galt! Du har alltid en ny sjanse, en ny konsert.

En dårlig konkurranse eller konsert er en glitrende anledning til å lære

Arve Tellefsen fiolinist

Å finne ut hva som passer best for en selv

Et annet råd var å finne den riktige mengden øving. Mest er ikke nødvendigvis best. Fem timer om dagen er passe for ham, ikke tolv, som i de første overivrige studieårene.

Men det poenget Tellefsen la mest vekt på, var å holde nysgjerrigheten ved like. Det er både snakk og holdning og teknikk, slik han ser det:

– Hva læreren har sagt er én ting, men man må være på offensiven selv. Gjør ting på nye måter. Finn frem til nye klanger, nye måter å spille på. Si til deg selv at dette er artig. Smil når du spiller. Få det til å bli lystbetont.

Nerver og motstand

Publikum er mest kjent med suksessene, medaljens forside. Men selv de aller beste føler at de mislykkes mer enn de lykkes, et perspektiv Kjetil André Aamodt la frem med tyngde, han som har flere medaljer fra internasjonale mesterskap enn noen annen alpinist. – Du taper mer enn du vinner. Jeg kjørte 500 skirenn på høyeste nivå, men klarte bare å vinne 30 av dem. Jeg ble sykt nervøs hver eneste gang, slet med å finne det rette spenningsnivået.

For Aamodt lå løsningen i å endre fokus fra prestasjonen til selve arbeidsoppgaven, hva som skulle gjøres. Han fortalte at han da kunne være fornøyd med en 4. plass, fordi fokuset underveis i rennet hadde vært veldig bra.

Også Tellefsen er godt kjent med nervøsiteten, men opplever at nervene hjelper han:

– Jeg være nervøs før en konsert for å yte mitt beste. Hvis jeg ikke er nervøs på forhånd, da blir jeg nervøs da, sa Arve Tellefsen. Videre forteller han at det ligger mye i det å gjøre feil også. Ikke bare bør man ta læring av det, men det skaper noe eget. – Det perfekte og briljante interesserer meg ikke noe særlig. Feilspilling er undervurdert.

Dette ledet samtalen inn på at kunstutøvelse har nær sammenheng med troverdighet, som er det motsatte av det kunstige, og ikke minst menneskelighet, som alltid er et stykke unna det perfekte. Tellefsen understreket sitt poeng ved å referere til konserter der utøverne tydelig slåss med seg selv og egne nerver, og at den slags opplevelser kan være blant de største.

Musikalske elitekulturer

Heidi Marian Haraldsen har doktorgrad i prestasjonspsykologi, med en avhandling på elitemiljøer innen ballett, klassisk musikk og langrenn. I hennes forelesning om «prestasjonskulturer i utøvende musikkmiljøer» la hun frem forskjellige teorier på området. To ytterpunkter kan sies å være en herde-teori, der tanken er at talentet vinner styrke ved å utsettes for motstand og utfordringer, og en mer holistisk teori, som sier at du må ha det bra for å gjøre det bra. Denne siste kan butte mot forestillingen om et egen-erfart materiale som omsettes i en kunstnerisk prosess, men kan allikevel ha noe for seg som inspirasjon for å prestere uten forstyrrende tanker og spenninger.

– Du blir sannsynligvis ikke en dårligere utøver av å prioritere å ha det bra utenom musikken, det er snarere tvers imot”, påpekte Haraldsen og oppfordret til å utfordre idealutøveren.

Du må være i kontakt med deg selv og være trygg for å få kontakt med ditt indre iboende kunstneriske potensial.

Heidi Marian Haraldsen førsteamanuensis i pedagogikk og studieprogramansvarlig for PPU i dans og teater Kunsthøgskolen i Oslo

Prestasjon = potensial – forstyrrelser

Haraldsen refererte til en formel i prestasjonspsykologien som sier at "prestasjon er potensial minus forstyrrelser". For å oppnå større toleranse for det presset som alltid vil være der i en prestasjonskultur, gjelder det – blant annet – å styrke konsentrasjon, selvtillit og motivasjon og å forebygge angst, tvil og ødeleggende selvkritikk. Også over tid må presset takles, for det blir ikke nødvendigvis borte med årene. Det kan til og med bli større, fordi forventningene øker.

Finnes det et toppunkt i prestasjonsutviklingen, et punkt der vår mentale kapasitet står i fare for å overkjøre vår reelle og kroppslige kapasitet, spurte Haraldsen. Et punkt der suksessen kan bikke over til sammenbrudd? At prestasjonsjag kan bidra til å utvikle risikoadferd, er noe både apparatet rundt utøverne, og utøverne selv, må være oppmerksomme på.

I denne sammenheng var det interessant at Haraldsen mener at etikk har fått større oppmerksomhet i scenekunsten generelt de senere år. Dette er et viktig aspekt å være oppmerksom på for trenere og lærere i prestasjonsmiljøer: faren er stadig til stede for at kunstneriske idéer – og ledere – kan komme til å presse en utøver lenger enn det som er sunt og akseptabelt.

Normer og egenart – noen ettertanker

Hierarkiske vinnersystemer med priser og uttakninger er kjente trekk ved prestasjonskulturer. Man kan samtidig spørre seg i hvilken grad en slik tankegang står i motstrid til forestillingen om kunstneren som én som har noe eget å komme med? Å dyrke kunstnerisk egenart, både i høyere musikkutdanning og i musikklivet generelt, vil kanskje bidra til å dempe noe av prestasjonspresset, og også gi rom for forskjellige kunstnertyper?

Både i panelsamtalen og i de forskningsbaserte foredragene fikk vi høre at nervøsitet er helt normalt og noe som hører til profesjonen. Studier viser at mellom 50 og 94 prosent av musikkstudenter sliter med prestasjonsangst. Det økte fokuset nervene bringer med seg kan til og med bidra til å heve nivået på prestasjonen og skape den nerven som kjennetegner en virkelig god konsertopplevelse. Bare å vite det kan kanskje hjelpe – på nervene?

fagstoff

Musikerbobla

Å være musiker er en livsstil, sies det ofte. For mange er musikken mer enn bare et yrke: det er en del av personligheten og identiteten. Hva betyr det i praksis og hvor går grensen? Dette er del fire i en serie på fem artikler om Musikeren og Psyken.

Les neste sak om Musikeren & Psyken

Les mer om Musikeren & Psyken

Dette er tredje del i en serie på fem artikler om Musikeren og Psyken.

Les resten her:

Artikler relevante