Terapeutiske toner

Hans Petter Solli leder vei fra resepsjonen på Lovisenberg distriktspsykiatriske senter (LDPS) på Tøyen. Gjennom en dør og ned trappen til kjelleren, forbi hyller med tabbelakk, ferske skrivebøker og stabler med kaffefilter, ligger musikkterapirommet, som er Sollis kontor. Ved den ene veggen står et piano, forsterkere er linet opp på rekke langs gulvet, og et trommesett er rigget opp i det ene hjørnet. Gitarer, perkusjonsinstrumenter og et lite studio har det også blitt plass til mellom de gulmalte veggene. For en musikkterapeut som også er trommeslager må det være fristende å bare sette seg ned og spille litt innimellom?

– Jeg jobber med alvorlig syke pasienter, og noen ganger trenger også jeg avkobling. Jeg har ikke dårlig samvittighet om jeg setter meg ned bak trommesettet for å hente meg inn igjen etter en time.

Solli har tatt plass i den ene av to stoler, som sammen med et lite rundt bord utgjør sittegruppen i rommet. Han er i startfasen av post doc-prosjektet «MusTCare: Implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team», hvor han skal undersøke hvordan musikkterapi for pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet kan implementeres på et FACT-team i Gamle Oslo.

FACT er kort for Flexible Assertive Community Treatment – fleksibel aktiv oppsøkende behandling – og er en modell som skal gi helhetlige tjenester til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, som bor i eget hjem. Solli forteller at det er 15 FACT-team i Norge, og ytterlige 18 er i ferd med å etableres. Modellen har også fotfeste internasjonalt, blant annet i Sverige, Nederland og USA, og Solli håper at forskningen han skal i gang med vil kunne få relevans også utenfor Norges landegrenser.

– FACT-teamet jobber recoveryorientert, som betyr at man er opptatt av hvordan pasientene skal få et så godt liv som mulig på tross av sine utfordringer. Noen vil ruse seg, og man må akseptere at et rusmisbruk er noe de kommer til å fortsette med. En god del av de som har psykose må regne med å leve med symptomene sine resten av livet. Så i stedet for å bare fokusere på å prøve å ta knekken på symptomene, er man mer opptatt av å fylle livene deres med god livskvalitet – jobbe for sosial tilknytning, fremme håp og tilby meningsfulle aktiviteter, som gjør at livet føles verdt å leve.

Men FACT-teamet har begrenset repertoar på hvordan de skal kunne hjelpe enkelte pasienter, ifølge Solli.

– Spesielt de med lite motivasjon og dårlige relasjonelle evner. Musikkterapi er en ressursorientert tilnærming der man ikke trenger å snakke så mye, og musikk er jo noe som fenger. Uten musikk blir livet trist, sier mange. Sånn er det for oss, og sånn er det for mange av pasientene mine også.

Forskningsprosjektet, som er støttet av ExtraStiftelsen gjennom Rådet for psykisk helse, er tilknyttet CREMAH – Senter for forskning i musikk og helse ved Norges musikkhøgskole. Som en del av studien skal Solli gi et musikkterapitilbud til 12-15 brukere i en 50 prosent stilling over to år i FACT Gamle Oslo. Basert på deltakende observasjon og intervjuer med pasientene, ansatte og ledelse, er målet å få kunnskap om hvordan musikkterapi kan implementeres på best mulig måte – en kvalitativ tilnærming i form av deltakende aksjonsforskning. Med i prosjektet har Solli også en kompetansegruppe som består av tre personer, som alle har erfaring med psykose, rus og musikkterapi. Disse skal bidra inn i studien ved blant annet å komme med innspill på intervjuguider, analyser og tilrettelegging av praksis. Formålet er å belyse materialet fra ulike vinkler og dermed unngå blindsoner.

– Jeg er jo forutinntatt på mange vis, som musikkterapeut, som akademiker og som helsepersonell. Derfor har jeg hentet inn folk som har erfaring med det jeg forsker på til å komme med innspill, være kritiske og passe på det etiske.

Pasientene som deltar i Sollis studie er blant de alvorligste psykisk syke, og tar ofte ikke imot andre tilbud fra helsevesenet. Noen har en sterk musikkinteresse, og mange spiller instrumenter selv. Over sommeren starter Solli en musikkgruppe på Grønland for de som ønsker å spille sammen med og møte andre i samme situasjon, som et tillegg – eller alternativ – til den individuelle terapien. Som en del av FACT-teamet skal han jobbe oppsøkende, i form av hjemmebesøk, men han håper på sikt å kunne få pasientene til å møte ham på musikkrommet.

– Jeg har en hypotese om at de fleste egentlig vil komme seg ut av hjemmet sitt, og at det er bra for de som er mye inne og alene. Jeg ser for meg at første fase blir å møte dem hjemme, andre fase å møte dem her på musikkterapirommet og i gruppen, og eventuelt tredje fase å knytte dem opp til et musikktilbud i bydelen, enten det er kulturskolen, et musikkverksted eller en annen møteplass. Jeg skal jobbe med de aller sykeste i tiden hvor de trenger mest hjelp, men jeg håper jo at noen blir bedre underveis, og at jeg kan følge dem videre til andre tilbud etter hvert.

Brukeren i sentrum

Solli har i 15 år jobbet som musikkterapeut ved Lovisenberg diakonale sykehus, hvor han har vært med på å opprette tre faste musikkterapeutstillinger – to på sengepost samt én på LDPS, hvor han er ansatt i dag. Han er opptatt av brukerperspektivet i terapien, og har tidligere skrevet en doktorgrad ved Griegakademiet hvor han har intervjuet pasienter med psykoseproblematikk om hvordan de opplevde musikkterapi på lukket psykiatrisk avdeling.

– Verdigrunnlaget og de helsepolitiske føringene innenfor psykisk helse- og rusfeltet i dag vektlegger at man skal lytte til pasientene. Det har vi gjort altfor lite av i psykiatrien tidligere. Vi har i alt for stor grad sett på oss selv som eksperter, som har visst hvordan det skal gjøres. De senere årene har vi blitt mye mer klar over at brukerne sitter med valid og viktig kunnskap om hva som hjelper.

«Studien vil bidra med ny kunnskap om brukernes egne ønsker og behov», skriver du i prosjektbeskrivelsen. Hva ser du på som ikke har blitt sett på tidligere?

– Musikkterapi som oppsøkende tilbud har ikke blitt sett på før i særlig grad. Det er få studier av pasienter med alvorlige psykiske lidelser kombinert med rusproblematikk, som bor hjemme hos seg selv. Man ser at FACT-modellen er en måte å jobbe på som fører til mindre innleggelser og mindre bruk av tvang, man har oversikt og kan hjelpe i kritiske faser. Å se på implementeringen av musikkterapi i et slikt team, det er det nye. Vi vet at musikkterapi virker, det er anbefalt av helsedirektoratet og har status som en kunnskapsbasert behandling. Men vi vet ikke så mye om hvordan musikkterapitjenestene bør tilbys i ulike kontekster. Det er i det hele tatt gjort lite implementeringsforskning i musikkterapi.

Musikkterapien utarter seg på ulike måter, tilpasset brukerens behov. Solli forteller at han har én pasient som oftest ligger i sengen i den bemannede boligen han bor i, mens de hører på rap fra tiden da han var yngre og hadde det bedre. På gode dager skriver han egne rapper som Solli spiller inn i GarageBand. En annen pasient har mest lyst til å se på gamle YouTube-videoer, som gir ham minner fra sitt tidligere liv. Videoene er en inngang til å sammen kunne bearbeide opplevelser fra fortiden og lage nye narrativer.

– Han møter ikke opp på noen annen form for behandling, men dette er ukas høydepunkt. Han sitter i stolen du sitter i nå, og er ikke typen som beveger seg altfor mye i løpet av en uke. Men når 2Pac og California Love kommer på, så greier han ikke å sitte stille. Jeg har lært mange groovy dansemoves av ham!

En tredje pasient er tidligere gitarist som har spilt mye i band, men som etter at han ble syk har mistet kontakten med venner og familie. I terapitimene jobber de med låtskriving. Her kan han få uttrykk for det han sliter med i hverdagen, og kan skrive om hvordan han ønsker at livet skal være. Noen av låtene spiller de inn i det lille studioet i terapirommet.

– Å kartlegge og finne ut hva vi skal gjøre sammen er ikke bare en kartleggingsfase, men en del av terapien. Når jeg treffer en pasient er vi to eksperter som møtes. Jeg er ekspert på musikkterapi, som møter en person som er ekspert på sitt liv og sin historie. Målet er å få til en likeverdighet. En av pasientene jeg intervjuet i doktorgraden min sa at i psykiatrien er det så mange som spør om alt det vanskelige, som peker på alt som ikke fungerer. Til slutt følte hun seg som en feilmontert vare. Mens i musikkterapien opplevde hun det ikke slik, der tar vi utgangspunkt i ressursene og livshistorien og bygger videre på det. Det gir et mye mer likeverdig forhold – på engelsk kaller de det partnership relationship.

Forskningen baserer seg på behandlinger tilpasset den enkelte. Ser du for deg at man likevel vil kunne trekke generelle retningslinjer fra arbeidet?

– Musikkterapien på FACT Gamle Oslo er jo en spesifikk kontekst, og alle erfaringer herfra vil ikke kunne generaliseres. Samtidig er det mange fellestrekk med lignende behandlingstilbud andre steder, og pasientene jeg møter har mange av de samme helse- og sosiale utfordringene. Det vil være fullt mulig å få nyttig kunnskap som kan overføres, samtidig kommer det til å bli viktig gjennom hele prosjektet å jobbe med individuelle planer for den enkelte pasient. Det er et paradoks på et vis. Men målet med forskningen er ikke å komme frem til en stringent metode eller en manual for hvordan man skal jobbe. Det handler mer om å beskrive rammene og pasientforløpene, og kanskje også et verdigrunnlag for hvordan musikkterapeuter bør jobbe. Jeg håper studien vil belyse mange viktige tema på en god måte, og så vil man jo alltid trenge mer forskning for å belyse andre tema og kontekster.

Mer enn musikk

Musikken er Sollis verktøy inn i terapien, men det er flere ting enn bare toner og lyd som er viktig for brukerne. I forbindelse med toppmøtet om musikkterapi i psykisk helse- og rusfeltet på NMH før jul, fortalte Solli hvordan en av de deltagende pasientene i forskningen hadde foreslått at det burde være kaffe i musikkterapirommet for at han skulle bli motivert til å orke å ta seg en dusj og dra til Sollis kontor på Tøyen.

– Så kanskje jeg skal kjøpe en espressomaskin, at det er en del av implementeringen, sa Solli den gangen.

Har det blitt ny kaffemaskin siden sist?

– Det har jeg kjøpt!

Solli smiler fornøyd bak brillene.

– Det handler om å få folk motivert til å få behandling og til å være aktive. Mange av pasientene jeg jobber med har psykoseproblematikk. For dem er verden ofte litt skummel, det er lett å bare trekke seg bort fra verden når man hører stemmer, kanskje ser ting, og har paranoide tanker om at verden ikke er snill. Helsevesenet sliter ofte med å få til gode tilbud, allianser og relasjoner med disse pasientene. Men det er vi kjent for å være gode på i musikkterapi.