Ingeborg Dalheim: Baklengs ut av grammofonen

Fagområde: Kunstnerisk utviklingsarbeid (sang)

Ved å lytte til et stort antall utvalgte innspillinger med kvinnelige sangere fra den såkalte akustiske perioden (ca 1904-1929), skal Dalheim lære repertoar og sangteknikk, ornamentikk og timing, uten bruk av noter.

Med lang erfaring med oppføringspraksis og gjennom mange års utøving innen barokkmusikk, er arbeid med stiltrekk og det å bli en «innfødt i stilen» en velkjent prosess for Dalheim. Kombinert med erfaring med lytting som læringsmetode fra arbeid med norsk vokal folkemusikk, gir dette et unikt utgangspunkt for å lære en stil, eller tradisjon kun ved lytting.

Verktøyspor

Gjennom intens og gjentatt lytting til opptak, hører man stadig flere detaljer, og hjernen klarer etter hvert å skalte vekk uvedkommende lyder som støy og skraping. Frem trer en kunstner, med innlevelse og kunstnerisk intensjon, og med en verktøykasse av stilistiske virkemidler for å uttrykke seg. Bak dette ligger også andre lyder, tegn på det levende mennesket som en gang sto foran innspillingstakten og sang. Innen håndverksfag som treskjæring er man i arbeid med gamle tradisjoner på leting etter verktøyspor i gjenstander, små kutt som kan gi avtrykk av en knivegg eller et stemjern, og som sier noe om hvordan gjenstanden ble produsert. Gjennom intens lytting kan man oppdage lignende «verktøyspor», som lyder av innpust eller tekstuttale, som kan si noe om sangerens holdning eller mimikk. Ved å herme det klingende materialet nøyaktig, vil en sanger presses ut av sin vante sangerposisjon, og kanskje sette lignende verktøyspor?

Hører du hva jeg hører?

Prosjektet inkluderer også pianisten Heloisa Amaral, som også vil lære repertoaret kun gjennom lytting, og sammen utforsker de denne innstuderingsmetoden i kammermusikalsk setting. Hvordan vil utøverens rolle endres når notebildet ikke lenger er til stede? Er opplevelsen av et opptak mer subjektiv, og hvordan foregår de musikalske prosessene når alle involverte arbeider fra eget minne?

Å synge seg inn i evigheten

Å spille inn musikk skiller seg fundamentalt fra en konsertsituasjon, og stiller helt andre krav til en kunstner. For sangerne på begynnelsen av 1900-tallet var denne situasjonen i tillegg helt ny, og de opptakstekniske rammene stilte andre krav til sangerne enn den vante konsertsituasjonen. Man måtte synge direkte inn i en trakt, unngå dynamiske utsving og man hadde dårlig kontakt med pianisten eller orkesteret, som befant seg bak sangerens rygg. Dessuten måtte alt gjøres i ett "take", uten mulighet for redigering i ettertid. Hvordan mobiliserer man for en slik situasjon, og hva gjør det med kunstnerens tilstedeværelse og formidling når den direkte kontakten med publikum er fjernet? Hvordan påvirker det en sanger at det man synger vil eksistere i lang tid, og hvor annerledes klinger de gamle opptakene fra hvordan en konsert ville vært?

Kvinne og grammofonstjerne

Dalheim vil utforske de klanglige og dramatiske mulighetene de utvalgte innspillingene formidler, og se dem i lys av datidens rammer for kvinnelige artister. Hvilke begrensninger la samfunnet og kvinnene selv på sin egen utøving og sitt kunstneriske handlingsrom? Finner vi fortsatt spor av dette i dagens klassiske sangtradisjon? Fokus vil være på innspillinger av kvinnelige sangere, men innspillinger av mannlige sangere er også en del av prosjektet, ikke minst innenfor tematikk omkring femininitet og stemmeklang, og i utforskning av hvordan og hvorfor kvinner sang annerledes enn menn.

I løpet av prosjektet vil det også gjøres innspillinger med gammelt opptaksutstyr, som utøverne vil bruke lytte til og bruke som kalibrering for det videre arbeidet, slik at de kan komme så nær kildene som mulig og gå baklengs ut av grammofonen.