Instrumentalpraksis utgjør et viktig element i vår oppfatning av en musikers identitet og kan sies å danne et rammeverk for musikalsk refleksjon og selv-forståelse, altså hva Michel Foucault kalte et ‘dispositiv’ eller en ‘selvets teknologi’.
Men hva skjer med denne rammen hvis en komponist gjør instrumentalpraksisen til gjenstand for kompositoriske avgjørelser og dermed rokker ved dens interne balanse på uventede måter?
Gjennom analyse av instrumentalpraksisens funksjon i verk for solo gitar av Richard Barrett, Brian Ferneyhough og Klaus K. Hübler argumenterer Førisdal for at disse verkene endrer praksisens status fra kun å være et middel til realisering av musikalske ideer til å utgjøre selve det musikalske materiale som verkene er bygget på. Dette resulterer ikke bare i en gjennomgripende restrukturering av praksisen, men åpner opp for en revurdering av spørsmål knyttet til musikalsk struktur, identitet og makt.
Dette er Anders Førisdals doktorgradsavhandling.
- NMH-publikasjoner 2017:3.
