Dette ph.d.-prosjektet har undersøkt hvordan underliggende maktmekanismer (det vil si, diskurser, former for institusjonell makt og institusjonelle press) er koblet til institusjonell endring i høyere musikkutdanning.
Siden prosjektets oppstart i 2018 har doktorgradsavhandlingen utviklet seg organisk gjennom prosjektperioden: Ski-Berg utførte i 2019 en komparativ casestudie av Norges musikkhøgskole og Utrechts Conservatorium, bestående av institusjonelle dokumenter og kvalitative intervjuer med tjuefire utøvende musikkstudenter og -professorer fra klassiske og sjangerfrie studieprogram.
Intervjuene ble transkribert, anonymisert og deretter kodet i NVivo. Intervjuguiden inkluderte blant annet spørsmål om tre kulturelle skift, spesifikt valgt for denne studien for å illustrere institusjonelle endringer i høyere musikkutdanning:
1) det overordnete skifte mot det studentsentrerte;
2) den kontinuerlige innføringen av kurs/fag i entreprenørskap; og
3) oppfordringen til å innovere høyere musikkutdanning.
De empiriske dataene ble i 2020 undersøkt med Foucaults diskursteori og fra 2021 til 2022 analysert med teoretiske rammeverk fra institusjonell teori (organisatorisk institusjonalisme). Målet med prosjektet har vært å undersøke hvordan studenter og professorer opplever institusjonelle endringer i høyere musikkutdanning, samt å kaste lys over maktmekanismer som påvirker (og motvirker) institusjonell fornyelse.
Tre artikler i tidsskrifter
Studien har resultert i tre artikler: artikkel én identifiserte fire diskurser rundt det student-sentrerte (employability, artistry, craftsmanship, holism) gjennom en diskursteoretisk gjennomlesing av intervjutranskripsjonene. Artikkelen utforsket hvordan det overordnete skiftet mot det student-sentrerte oppleves og argumenterte for at subjektposisjonene til musikkstudenter og -professorer ser ut til å være i endring.
Artikkel to diskuterte–med utgangspunkt i forskning og institusjonelle strategier–den fremtredende oppfordringen til å innovere høyere musikkutdanning. Ved å bygge på former for institusjonell makt som ble identifisert i intervjuene, fant artikkelen at innovative praksiser i høyere musikkutdanning (som for eksempel sjangerfrie studieprogrammer) har forårsaket institusjonell motstand, men også bidratt til den type institusjonell fornyelse som det blir oppmuntret til i dag av musikkforskere.
Artikkel tre undersøkte hvordan ulike institusjonelle press fra organisasjonsfeltet til høyere musikkutdanning kan knyttes til institusjonelle endringer. Diskusjonen satte søkelys på hvordan og hvorfor institusjonelle endringer i høyere musikkutdanning kan forstås bedre ved at forskere benytter seg av institusjonell teori. De teoretiske rammeverkene fra studien har blitt lite brukt i forskning på (høyere) musikkutdanning, og kan bidra med nyanserte og kritiske innfallsvinkler i videre diskusjoner om institusjonelle endringer.
Hva fant Ski-Berg ut?
Implikasjonene fra artiklenes funn ble syntetisert i sluttfasen av ph.d.-prosjektet. Denne syntesen presenteres i avhandlingen gjennom tre kategorier med hovedfunn:
1) fallgruver ved å desentralisere autoriteter;
2) erfaringer med institusjonelle endringer; og
3) ledelse og institusjonell makt.
Det ble for eksempel funnet normativt press for å forandre høyere musikkutdanning (det vil si, normene i feltet endrer seg og evalueres), og det ser ut til å være en felles jakt på institusjonell legitimitet blant høyere musikkutdanningsinstitusjoner (eller -organisasjoner, ifølge institusjonell teori).
Det ble videre funnet at ledere muligens ‘smykker’ seg med snakk om institusjonell endring, for informantenes opplevelser med endring og hvordan endring ble omtalt i strategiplanene var tidvis forskjellige (for eksempel karrierekurs ble beskrevet som utdatert, til tross for at arbeidslivsrelevans ble gitt prioritet i strategiene).
Informantene uttrykte et generelt ønske om å balansere innovasjon med tradisjon, også på tvers av deres ulike tilhørighet ved institusjonen. I diskusjonen som følger, hevder Ski-Berg at fremveksten av (det økte fokuset på) studentkreativitet kan kobles opp mot maktmekanismer som både bidrar til og motarbeider endring i høyere musikkutdanning, og diskuterer hvilke konsekvenser dette kan få.
Teoretiske perspektiver
Balanseakten mellom innovasjon og tradisjon – nytt og gammelt, fornyelse og kontinuitet – gir gjenklang også i de teoretiske perspektivene som ble valgt for denne avhandlingen.
Maktmekanismene som former institusjonelle endringer bygger på samspillet mellom institusjonell kontroll (for eksempel disiplinære praksiser sånn som vurderingskriterier) og medlemmers initiativer for endring (for eksempel nye prosjekter og/eller undervisningsmetoder). Det er nettopp i dette samspillet at institusjonell politikk utfolder seg. Musikkstudenter og -professorer er dermed aktører som forhandler frem endringsprosesser (det være seg deres initiativer eller motstand, maktrelasjoner eller diskurser) i møte med andre mekanismer for/mot endring (for eksempel institusjonelle press fra organisasjonsfeltet, disiplinære praksiser ved institusjonen).
Ved å kombinere funnene fra casestudien med de utvalgte teoretiske perspektivene, argumenterer Ski-Berg for at endringer i maktstrukturene til høyere musikkutdanning henger sammen med overordnete samfunnsendringer og institusjonelle press for institusjonell fornyelse, som sammen resulterer i fremveksten av (det økte fokuset på) studentkreativitet i høyere musikkutdanning. Idéen om at institusjonen blir til gjennom intern politikk gjennomsyrer de siste kapitlene og renner omsider ut i en konklusjon som gir kritisk innsikt i hvordan og hvorfor institusjonelle endringer finner sted på nåværende tidspunkt i høyere musikkutdanning.
Om Ski-Berg
Veronica Ski-Berg (f. 1990) er musikkviter og komponist.
