Fra ytterst på stolen

– Da jeg gikk på musikklinja, lå det nærmest en automatikk i å søke NMH. Jeg tenkte ikke at det fantes andre studieløp, og om jeg ikke hadde kommet inn, ville jeg tenkt at jeg ikke kvalifiserte til å bli musiker. Men jeg fikk en plass – med et nødskrik, forteller Hesselberg.

Fløytisten ser på inngangen til studiene som litt «hodeløs». I tiden før hadde hun møtt lite motstand. Hesselberg hadde spilt masse i korps, var god til å lese noter. I studietiden ble det tydelig at hun sto uten en strategi for å øve, samtidig som hun ikke reflekterte noe særlig over hvilke muligheter det kunne gi å være utøver.

– Jeg vil ikke si at det gikk særlig bra for meg som student, ler hun. – Jeg satt mest i kantina og lette etter enkle løsninger. I dag, i en alder av 52 år, hadde jeg vært verdens ivrigste. Jeg ville slukt alt av innspillinger og partiturer på musikkbiblioteket, kastet meg over obligatoriske og valgbare fag. Den gangen trodde jeg at jeg var lur om jeg kunne slippe unna noe.

Hun gir et eksempel med pedagogikkstudentens obligatoriske «folkemusikktur» til Voss.

– Vi som gikk utøvende fikk velge om vi ville være med. Da valgte jeg det selvfølgelig bort. Mange år senere dro jeg til Voss på egenhånd. Det var der jeg forsto hva musikk egentlig handler om for meg. Jeg sa opp jobben min som solofløytist i Kungliga Operan i Stockholm på telefon fra Voss.

Tidlig på 90-tallet var det opplagte mål for utøverstudentene en jobb i orkester. I dette perspektivet gikk det ikke særlig galt for Hesselberg som student. Hun spesialiserte seg innen pikkolofløyte og fikk jobb da hun var 21, midt under studiene. Resten av studieløpet tok hun parallelt.

Hvilke forventninger hadde du ved inngangen til studieløpet?

– Jeg hadde ikke så mange forventninger! Jeg visste lite om hva jeg gikk til, og vet ikke om institusjonen egentlig informerte så mye om dette, innleder Hesselberg.

– Men jeg hadde nok ikke sett for meg at så stor del av undervisningen skulle være avhengig av hovedinstrumentlærer. Den sterke vekten på én-til-én-undervisning gav studentene svært ulike erfaringer. Man var rett og slett helt avhengig av hovedlærer og instrumentgruppe.

Hun peker på muligheten for å delta i orkesterprosjekter. Prosjektukene gav nyttig trening for den som ønsket å jobbe i et større ensemble. Med store kull av fløytister, og få fløytestemmer i orkesteret, ble det ikke mange prosjekter på hver student.

– Vi opplevde vel at de som hadde kommet lengst fikk de spennende utfordringene, mens andre sjelden fikk større sjanser. Den praksisen forsterket forskjellene mellom studentene. Kanskje måtte det være slik, men jeg fikk ikke inntrykk av at det ble gjort noe for å peile ut gode løsninger og prosjekter for de som var «B-laget». Dersom du ikke ønsket å gå i det ferdig opptråkkede mønsteret, måtte du på egenhånd finne ut hva du hadde lyst til å gjøre; hva du var god på, og det kunne være vanskelig å få anerkjennelse. Jeg hadde nok gått under om jeg ikke var god på pikkolo.

Hesselberg dveler en stund ved utfordringene når hun ser tilbake på Musikkhøgskolens øvrige fagtilbud.

– Svært mye av det musikalske var styrt for oss. Jeg savnet flere plasser enn kantina hvor jeg kunne møte andre, lære å være kreativ. Den eneste gangen jeg husker vi var frie til å skape et prosjekt selv, var når vi skulle på skolekonsertturné. Da ble vi satt sammen med folk vi kanskje ikke egentlig ville jobbe med, jeg ble i alle fall det. Vi «skulkerne» var en skikkelig odde besetning! Det fine var at vi måtte lage det meste selv, og det ble et ganske kult program!

Kammermusikk med valg

Trening i å forme programmer selv, utforske formater og fornye formidling av den klassiske musikken, burde det vært mer av, sier Hesselberg. Hun beskriver seg selv som en «trøtt 19-åring som måtte vekkes», og tror at flere refleksjoner om den klassiske musikkens plass i samfunnet kunne skapt et slikt engasjement. Isteden kunne studiene oppleves i overkant konserverende, mener hun.

– Jeg tør nesten ikke tenkte på de stakkars bi-instrumentlærerne våre, som måtte jobbe med studenter som ikke øvde. All oppmerksomheten ble jo kanalisert inn i hovedinstrumentet. Det var ekstremt viktig for oss å nå opp der, det var ikke rom for støttefagene, husker hun.

Men noen ganger ble hun også «vekket».

– Olav Anton Thommessen hadde oss av og til i musikkhistorie. Han vevde inn informasjon om folks liv i ulike tider og med ulik musikk – han levendegjorde. En gang danset han seg gjennom et foredrag om Rameau. Det han snakket med oss om, elsket han. Den gangen hadde jeg ikke peiling på barokkmusikk. Men alt om Rameau, det husker jeg.

Og kammermusikken! Det var et høydepunkt, utbryter Hesselberg.

– Prosjektene gav mulighet til å bli kjent med andre, og vi fikk ta flere valg enn i mange andre musikalske situasjoner. Dessuten møtte vi ulike lærere. De hørte andre ting, vi snakket om andre ting. Jeg var veldig glad i disse prosjektene, sier hun.

Sårbar tradisjon

I knippet av spørsmål om hvordan institusjonen og studentmiljøet var under Hesselbergs tid som student, vender hun stadig tilbake til de utfordrende sidene ved et studium fundert i mesterlæretradisjonen.

– Man gjør seg jo så avhengig av lærerens engasjement og at ting fungerer. Det fantes enkeltlærerne som virkelig lyktes i å bygge miljøer for sine elever. Man kunne se hvordan disse studentene som gruppe klarte seg godt i prøvespill og i andre sammenhenger. Andre lærere var ikke slik, og da kunne studenten lett stå uten verktøy. Denne praksisen skaper en enorm sårbarhet, insisterer Løken.

Tenker du at det ikke fantes mekanismer for å møte dette sårbare i tiden da du studerte?

– Jo, i noen grad. Det var mulig for en student å be om å få bytte lærer. Men hvilken 20-åring vet akkurat hva hen skal forvente av en lærer? Hvem forstår når mangel på fremgang skyldes at en ikke har funnet riktig vei enda – og når det skyldes at man ikke får skikkelig oppfølging? Hvilken 20-åring tør å bryte med lærere i et lite miljø, der de samme personene kan ha innflytelse over arbeidsforhold og muligheter? Disse problemstillingene er det viktig at Musikkhøgskolen har stor bevissthet om!

Læring som prosess

Utfordringene var ikke unike for Musikkhøgskolen. Parallelt med det siste året på sin mastergrad ved NMH, i 1994–1995, studerte Hesselberg et år ved Royal Academy of Music i London. Her opplevde hun forholdene som røffere.

– Der hadde jeg i alle fall ikke overlevd uten noen år på baken! Vi hadde en egen eksamen i spilleteknikk, hvor resultatene ble hengt opp i korridorene. En dårlig karakter lyste ut mot alle. NMH var ikke nødvendigvis verre enn andre steder, men jeg skulle ønske mange steder var bedre.

I refleksjoner om hvor hun tenker at utdanningsinstitusjonene skal videre, er hun opptatt av forholdet mellom studenter som svært tidlig kommer med et enormt høyt ferdighetsnivå og studenter som ønsker å tenke annerledes.

– Det er jo tøft, på noen måter mer i dag enn før. Men jeg opplever at lærerne i dag er mer på nivå med studentene. Flere ser på læring som en prosess man står i sammen, det handler ikke om problemstillinger som skal løses på én bestemt måte. Jeg tror det er fint for studentene å se at også jeg synes at tingene de strever med er vanskelig. Jeg kan vise dem noen innganger, men er også nysgjerrig på om studenten finner andre veier. Mange studenter er konservative og tror at de må vinne et prøvespill for å klare seg. Men utdanningen må handle like mye om å finne ulike tilnærminger til den klassiske musikken.

Du har beskrevet studieløpet ditt som kronglete. Det yrkesaktive livet ditt har vært omfattende og kreativt. Hva har du brukt utdannelsen din til?

– Utdannelsen blir aldri ferdig! Jeg lærer hele tiden. Det viktigste jeg har lært som utøver, har jeg lært av kollegaer. Men tiden ved NMH har vært med på å forme hvordan jeg tenker som pedagog. Erfaringene gav meg også en forståelse av det institusjonelle. Kunsten å beholde pasjonen innenfor en institusjon, når man gjør det samme igjen og igjen, er en utfordring. For meg har det ført til et ønske om å stå litt på siden av institusjonene. Jeg kommer gjerne innom og har en rolle, men så har jeg ønsket å sirkulere, ta erfaringene mine med til nye steder. Det er slik jeg kan sikre at jeg sitter ytterst på stolen og utvikler meg – for min egen del og for alle jeg jobber sammen med.