Klangen av fortiden

– Noen er veldig skeptiske, andre synes det er spennende. Begge reaksjoner er like naturlige, synes jeg.

Pianist Christina Kobb (38) forteller om klaverteknikken hun har viet doktorgradsarbeidet sitt til. Med utgangspunkt i blant annet Johann Nepomuk Hummels læreverk Ausführliche theoretisch-practische Anweisung zum Piano-Forte-Spiel (Et komplett teoretisk og praktisk instruksjonskurs om kunsten å spille pianoforte) fra 1827 har hun rekonstruert måten man spilte klaver på i Wien på 1820-tallet.

– Musikalsk var de uenige om mye på denne tiden, men likevel finner jeg stor enighet om hvordan man skulle sitte og bevege seg når man spilte klaver.

Med rak rygg og albuer tett inntil kroppen skiller spillestilen seg drastisk fra måten de fleste pianister trakterer et klaver på i dag. Kobb, som har spilt piano siden oppveksten i Flesberg, har brukt tid på å reprogrammere både kropp og muskulatur. Etter syv års innstudering sitter den nærmere 200 år gamle teknikken tydelig i kroppen – også uten selskap av klaveret. Med samme bøyde fingerstilling som Hummel og hans kollegaer forfektet skyver Kobb bort en hårlokk som vinden i Frognerparken har ført på avveie. Hun legger et sjal over skuldrene, setter seg til rette på parkbenken.

– Moderne klaverteknikk er mye forskjellig, men på 1820-tallet forholdt man seg til hammerklaveret og utviklet en teknikk som passet til dette. Idealet er å unngå all unødig bevegelse – og det meste, unntatt å bevege fingerspissene, regnes som unødig! Mange synes nok det er latterlig at man skal legge bånd på bevegelsene, og det kan jeg skjønne. Men jeg var ikke spesielt fornøyd med måten jeg spilte på før, og syntes ikke jeg hadde noe å tape på å prøve noe annet. Da jeg fikk et bevisst forhold til teknikk begynte jeg å øve mye bedre og fikk et tydeligere bilde av hvilken klang jeg ønsket meg.

Klang, kropp og klaver

Kobb var den første i Skandinavia med mastergrad i hammerklaver da hun gikk ut fra Norges musikkhøgskole i 2007. Hun fulgte opp med nok en mastergrad i samme instrument ved konservatoriet i Haag, og studerte deretter et år under Malcolm Bilson ved Cornell University i New York. I løpet av utdanningen hadde ingen fortalt henne hvordan hun skulle sitte historisk korrekt ved hammerklaveret. Men hadde det noen betydning? Etter hvert som hun gjorde de gamle lærebøkenes snirklete, gotiske setninger om til praksis, merket hun raskt at instruksjonene fra 1800-tallet kledde hammerklaveret bedre enn moderne klaverteknikk.

– Med endret teknikk kommer en annen klang. Overtonene forandres når man bare beveger ytterste fingerledd i stedet for å bruke masse muskelkraft. Du kan fortsatt spille sterkt, du bruker bare andre muskler og bevegelser for å få det til. Du kan oppnå en imponerende hurtighet med denne teknikken, men du kan også lett miste kontrollen slik at det låter grumsete. Man må finne en helt annen måte å kontrollere fingrene på, rett og slett.

Ut i verden

Kobb kjenner ikke til andre som har tatt i bruk den gamle klaverteknikken og antok at publikummet hennes var begrenset. Helt til for et par år siden, da avisen The New York Times publiserte en artikkel om forskningen hennes. Oppmerksomheten brakte henne til USA, hvor hun har spilt konserter og forelest, blant annet ved Harvard University. Via en kontakt på LinkedIn ble hun også oppfordret til å debutere i Carnegie Hall i New York.

«Imponerende musikalitet og emosjonell modenhet» skrev New York Arts i sin anmeldelse av Kobbs opptreden i februar, mens The New York Concert Review oppsummerte konserten som «en tankevekkende kveld, både intellektuelt og musikalsk». Kobb måtte finne en sponsor, søke stipender og si opp jobben som leder av høyskoleavdelingens teoriseksjon ved Barratt Due musikkinstitutt for å få oppfylt drømmen om Carnegie Hall, men synes det er viktig å videreformidle til studenter og andre klassiske utøvere at det går an å tenke stort.

– Jeg fikk fire anmeldelser av konserten min i Carnegie Hall. Det må bety at det faktisk er folk der ute som er interessert i det vi holder på med.

Det er et stykke mellom Carnegie Hall og Kobbs hjem på Filtvet i Hurum, hvor hun har innredet stuen med fem 1800-talls klaverer. Her har hun åpnet pianosalong, hvor hun tilbyr månedlige konserter med klassisk og romantisk musikk. Salongen tillater henne å utvikle ideer som tas videre til større scener, og i høst skal hun blant annet til University of Glasgow for å spille konsert og holde foredrag. En solokonsert på festivalen Oslo Early i oktober står også i kalenderen.

Kobb opplever at pianosalongens publikum setter pris på den tette dialogen mellom tilhører og utøver. Hun er opptatt av å gi publikum en emosjonell nærhet til musikken, og forteller ofte historier gjennom programmet hun presenterer – enten det er i form av pianoets betydning for kvinner på 1800-tallet eller kjærlighetshistorien mellom Clara og Robert Schumann.

– Vel så krevende som å beherske et stykke teknisk, er det å formidle det emosjonelt. Det emosjonelle innholdet gjør at 1800-tallsmusikken fortsatt kan være relevant i dag, og der tror jeg vi som klassiske musikere underkommuniserer. Hvis vi klarer å la publikum føle hva musikken handler om tror jeg vi kan aktualisere den for neste generasjons lyttere. Ofte hjelper det med verbale hint som setter i gang publikums forestillingsevne. Samtidig jobber jeg mye med et sterkt uttrykk i spillet mitt med andre virkemidler enn store gester.

Til tross for at anslaget på moderne klaverer er tyngre enn på et hammerklaver er 1800-tallsteknikken egnet for begge instrumenter. Men repertoaret avgjør hvor tro man kan være mot den gamle spillestilen, påpeker Kobb.

– Det klassiske og tidligromantiske repertoaret kan med fordel spilles med 1800-talls teknikk på moderne klaver, man hører hver stemme tydeligere. Men man må vite hva man gjør, slik at ikke de små fingerbevegelsene framprovoserer senebetennelse. Jeg spiller lite nyere musikk, men om jeg med tiden utvider repertoaret med Prokofiev, Messiaen og samtidskomponister må jeg nok utvide klangpaletten.

Å endre spillestil, har det gjort noe med forholdet ditt til musikken?

– Jeg hører musikken annerledes nå, men det har ikke bare med teknikk å gjøre. Jeg har også studert 1800-tallets musikkteoretiske konsepter – metrikk, tonearter, stemming, komposisjonsregler, teorier om fraseoppbygging … Alt som påvirker fraseringen, som jeg igjen har parallellført med teknikken.

Selv om Kobb sverger til rett rygg ved pianoet har hun respekt for pianister som velger andre veier inn i musikken – Glenn Gould for eksempel, som med sin krumme sittestilling og lave stol trosset tradisjonen for å produsere sitt særegne klangbilde. Hun mener likevel at studenter har god nytte av et bevisst forhold til teknikk.

– I dag overlater nok mange lærere til studentene å finne ut av teknikken selv. Det er godt ment, det har med respekt for den enkeltes uttrykk å gjøre. Men det innebærer en dreining bort fra håndverksaspektet som ble vektlagt på 1800-tallet. Når jeg besøker universiteter og høgskoler opplever jeg at studentene er glade for at noen setter fokus på teknikk og bevisstgjør dem på hva som foregår rent fysisk. De går ikke nødvendigvis hjem og vil spille slik som meg, men de begynner å reflektere over hvor det er lurest å holde albuen når de skal spille med store sprang i bassen, for eksempel. Du vet, man har jo spilt så lenge at man egentlig ikke tenker over hvordan man trykker ned en tangent. Klaveret som instrument har utviklet seg mye på 200 år. Doktorgradsarbeidet mitt viser at spilleteknikken har endret seg minst like mye.