I et rom på Oppegård kulturskole stikker to konsentrerte hoder opp bak to store permer plassert på hvert sitt digitale Roland-piano. Melina Morik og Hennie Jourdan har hendene på tangentene og øynene på notene, mens pianolærer Anita Haagenrud Wegger teller opp – «en, to, tre, fire».
Det er tidlig lørdag ettermiddag og høstens andre samling i Kolben unge filharmonikere. Ensemblet består av elleve elever fra kulturskoler i Follo-regionen med særlig musikalsk interesse, alle i alderen åtte til tolv år. Over tre lørdager i semesteret samles de i tredje etasje på Kolben kulturhus for å spille sammen, lære musikkteori og bli kjent – for som barna sier i matpausen: hvis ikke på en lørdag, når skulle de ellers fått tid?
De to pianistspirene øver på et arrangement av A Million Dreams som de skal fremføre sammen med strykere og treblåsere på slutten av dagen. Men først samles instrumentgruppene hver for seg for å finpusse på rytmikk, teknikk og intonasjon.
– Så lar du akkorden ligge i to takter, Melina, for der spiller felene. Det blir kuuult!
Wegger gestikulerer energisk til lett knising fra hodene bak notearkene.
De kule felene som pianolæreren refererer til finner vi i et rom lenger nede i gangen. Ikke alle beina som stikker ned fra de fire stolene i ring rekker ned til gulvet, og strykeretningen på buene er ikke alltid like synkron. Marja Liisa Sandbakken, fiolinlærer og leder for prosjektet, bryter inn for å samle troppene.
– Hva er det som er viktig å følge med på når vi spiller sammen?
– Notene, foreslår én.
– De andre, svarer en annen.
– Og lederen, ikke sant?
Sandbakken retter seg opp i ryggen, hever buen i været.
– Vi er unge filharmonikere! Mamma som spiller i filharmonien vet du, sier hun, dabber med buen på skulderen til en lyshåret gutt på enden.
– Vi skal ikke være dårligere enn dem! Å, igjen:
Barna stryker rolig frem en D i oktav, Sandbakken nikker anerkjennende.
– Ååå, det er så nydelig når det er rent!