Studien er en undersøkelse av hvilken rolle instrumentalpraksis har i verk for solo gitar av Brian Ferneyhough, Richard Barrett og Klaus K. Hübler. I disse verkene er det musikalske materialet fundert i instrumentalpraksisen og instrumentets og den spillende kroppens fysiske og materielle egenskaper og betingelser. Dermed omdefineres forholdet mellom musikalsk materiale og praksis ut fra sine minste bestanddeler gjennom det Richard Barrett omtaler som en radikalt idiomatisk innfallsvinkel til å komponere. Selv om det radikalt idiomatiske elementet er et sentralt aspekt ved de aktuelle komponistenes verk, er dette aspektet i stor grad oversett av resepsjonen.
Undersøkelsens analytiske ramme tar utgangspunkt i Michel Foucaults begrep om diskursive praksiser for å kunne diskutere verkenes materielle kroppslighet. Med referanse til Jacques Derrida forstås den komposisjonstekniske inkluderingen av de fysiske betingelsene som ligger i musikalsk fremføring som en dekonstruksjon av dikotomien verk/fremføring.
Referansen til Foucault muliggjør dessuten etableringen av en teori om instrumentalpraksis som middel til subjektivering. Den dekonstruksjonen av instrumentalpraksis som finnes i verkene kan dermed også betraktes som en konkretisert kritikk av den maktens mikrofysikk som gjennomsyrer vår musikalske tradisjon. Dekonstruksjonen av praksisen kan videre forstås som en kritikk av forestillingen om utøver-subjektet, som er en sentral kategori i vestlig estetisk tenkning.
Ph.d.-avhandlingen
Fullstendig tittel på avhandlingen: Music of the Margins. Radically Idiomatic Instrumental Practice in Solo Guitar Works by Richard Barrett, Brian Ferneyhough and Klaus K. Hübler.
Avhandlingen er en monografi, og den er skrevet på engelsk.
Avhandlingen er åpent tilgjengelig i NMHs vitenarkiv Brage.
