Verdensmusikeren

En tilværelse på asylmottak og år på å få oppholdstillatelse, tok aldri knekken på musikerdrømmen. I dag går Nawar Alnaddaf på Det frie kandidatstudiet (FRIKA) med ouden som sin faste følgesvenn på Musikkhøgskolen.

– Jeg er den eneste på skolen som spiller oud, forteller hun og viser til det pæreformede, arabiske strenginstrumentet med røtter tilbake til middelalderen.

Instrumentet som regnes som forløperen til lutten, trakteres ut fra helt andre musikalske koder enn det hennes medstudenter forholder seg til.

– Arabisk musikk har 24 toner og helt andre skalaer. Musikken er basert på melodi og rytme mer enn harmonisering. Fra mitt musikalske ståsted har ting som jazz og vestlig musikkteori vært en helt ny måte å tenke på. Jeg har jobbet mye med å lære meg dette språket. For å kunne kommunisere med andre musikere og gjøre det lettere å spille sammen, sier Alnaddaf.

Det var egentlig sangen som lå hjertet nærmest. Oud kom inn i livet hennes mer som en tilfeldighet.

– Jeg har alltid likt å synge. En dag fikk jeg tips fra musikklæreren min om at det å spille oud var en fin måte å utvikle stemmen på. Fordi det er et instrument jeg kan bruke til å kompe meg selv, forteller Alnaddaf.

Hvem lærer man av når man bor et sted «ingen» kan spille instrumentet ditt?

– Jeg har en oud-lærer som bor i Göteborg tilgjengelig i skolens regi. Samtidig studerer jeg også komposisjon og sang. Prosjektet mitt er både skapende og utøvende. Hvis man skal være en profesjonell oud-spiller må man øve ekstremt mye, men jeg øver vel så mye på sang – både klassisk og arabisk folkemusikk.

Følelsen av å være en litt uvanlig musiker og «annerledes-student» handler ikke bare om å traktere et uvanlig instrument, men hele hennes musikkbakgrunn.

– Å komme fra en kultur og tradisjon der vi tenker annerledes om musikk gjør at jeg bærer med meg noen helt andre referanser. Jeg kjenner ofte på savnet etter flere studenter fra en ikke-vestlig musikktradisjon. Et savn etter flere folk som jobber med musikk fra andre deler av verden. Jeg har for eksempel fortsatt til gode å møte noen som spiller musikk fra Midtøsten eller Afrika på skolen. Et større tilfang av uvanlige musikere er ikke bare en unik mulighet til å skape ny musikk, det gir også grobunn for et nytt og kreativt miljø der man blir mer åpen for hva det er mulig å spille, påpeker Alnaddaf.

Hva vil du med musikken din?

– Musikken gjør meg lykkelig. Hvis jeg klarer å spre musikkgleden min til andre er jeg fornøyd. Jeg studerer stort sett med norske musikere som aldri har hørt arabisk musikk før, men det er flere av dem som har blitt veldig hekta på det. Musikken gjør at vi møtes på tvers av grenser og skillelinjer og lærer å forstå hverandre, sier Alnaddaf.

Selv har hun prøvd å synge folkemusikk både fra Norge og andre land, og har flere ganger deltatt på Ethno-camp der nettopp utveksling av folkemusikk fra forskjellige land står i fokus.

Folkemusikken treffer henne fordi det bærer med seg en historie, tradisjon og kultur. Det at man vet ikke hvem som har laget musikken, men tydelig kan kjenne røttene som strekker seg langt tilbake i tid.

Krever det ekstra selvtillit å gå en uvanlig vei som musiker?

– Ja, det har vært vanskelig i perioder. Jeg føler ofte på at det kan være utfordrende for andre å spille med meg. Hvis jeg har lyst å gjøre noe som har en veldig arabisk tonalitet, kan det jo fort bli vanskelig å forstå. Det hender tvilen om andre i det hele tatt har lyst til å spille med meg gnager litt, men da hjelper det med en porsjon selvtillit. Som folkemusiker ønsker jeg å ta vare på tradisjonen jeg kommer fra, samtidig er jeg nysgjerrige på å utvide både min egen og andres horisont.

Hvor er du om 10 år?

– Drømmen er å ha mitt eget band og spille rundt i verden.