Pianist med frie tøyler

– For meg var utdanningen like mye en videreføring av det jeg alt var i gang med, som starten på noe nytt, forteller Ida Mo Schanche.

Utøverløpet hennes har vært dedikert, helt fra moren inviterte henne opp til pianokrakken da hun var to og et halvt år gammel. Fra hun var seks år, var det Milena Dratova som veiledet henne. Etter fullført ungdomsskole hospiterte Schanche ved Musikkonservatoriet i Stavanger, og tok fagene på videregående skole parallelt. Med tittelen undervisningsassistent var hun dels student, dels akkompagnatør, noe andre studenter var glade for. Schanche fikk trening med Stavanger Symfoniorkester, både i orkesteret og som solist. Parallelt spilte hun også cello.

– Da jeg søkte Musikkhøgskolen, visste jeg ikke hvilket nivå jeg lå på, men jeg visste hva jeg ville: å jobbe med orkester, spille kammermusikk og akkompagnere instrumentalister, særlig messingblåsere. Det siste gjorde jeg først fordi jeg ofte ble spurt om det. Etter hvert skjønte jeg at det lå noen holdninger hos enkelte; man skulle helst spille med «ekte kunstnere», som strykere og sangere. Men jeg likte både repertoaret og folkene jeg kom i kontakt med og merket at det var stor bruk for noen med min innstilling.

Som 19-åring var hun klar for et miljø- og lærerskifte. Gjennom kurset Fjord Cadenza hadde hun fått kontakt med Håvard Gimse. Klangen hans som utøver og tilnærmingen til å undervise er momenter hun trekker frem for å forklare hvorfor hun søkte seg til Musikkhøgskolen.

– Håvard var alltid nysgjerrig i timene, jeg tror han forsøkte å lære like mye i dem som meg! Støtte jeg på tekniske utfordringer, undersøkte han ikke bare én, men mange løsninger. Fikk jeg det ikke til, antydet han aldri at jeg ikke hadde gjort jobben, men fortsatte å lete. Han var genuint interessert i at vi skulle få det til, sammen. En slik læringssituasjon unner jeg alle å være med på.

Schanche forteller at denne holdningen bare styrket seg gjennom studieløpet. Da hun kom inn på hovedfag fortsatte hun med Gimse som lærer, og etter avsluttende konsert ble hun takket for gjensidig inspirasjon.

– Jeg fikk en nydelig gratulasjon, der jeg på den ene siden ble takket for studietiden, og på den neste ble ønsket velkommen som kollega. Mange lærere klarer ikke å se elevene sine sidestilt seg selv. Å avslutte studiet med å si at vi nå var jevnbyrdige, var en gave. Jeg har vært inspirert av dette i mange sammenhenger, ikke minst når jeg møter andre i en læringssituasjon.

Teori og knagger

Schanche studerte i perioden etter Musikkhøgskolen og Østlandets Musikkonservatorium hadde fusjonert, men hvor studentene fremdeles var delt mellom to lokaler. Til Majorstua kom mange som «sognet» til Carl Berner og til sammen ble det trangt om plassen.

– Det var alltid vanskelig å få øvingsrom. Kanskje spesielt for en pianist som ikke sto og skrapte ved døren klokken syv eller åtte. Men jeg ble vant til å øve på dårlige instrument, og trøstet meg med at det jeg fikk til da, måtte bli bra på bedre instrumenter!

Utøvingen er blant det hun husker best fra studietiden. De såkalte støttefagene kunne oppleves overveldende for en som ikke hadde gått musikklinje og gjennom denne fått lagt et teoretisk grunnlag.

– Fagene kunne være vanskelige å følge, dels fordi vi kom med ulike forkunnskaper, men også på grunn av opplegget i fagene. I musikkhistorie og verkanalyse startet man på «begynnelsen». Men i den vestlige musikkhistorien kan det være mange stilretninger og tilnærminger til musikk før du kommer frem til verk som unge utøvere har gode knagger til.

Slike knagger har Schanche flere av i dag, og fagene oppleves stadig mer relevante. Kanskje ville man tjent på å lete etter mer inviterende løsninger enn å skumme gjennom fra a til å, kanskje kunne man også bredt dem enda mere ut, påpeker hun.

– Da jeg gikk hovedfag, var kunsthistorie et av valgfagene mine. Der og da opplevdes det nesten vel så relevant som flere av musikkfagene. Jeg klarte å se koplingen til ulike referansepunkter i kunsten, og disse var det nyttig for meg å se musikkhistorien i lys av.

Tilfeldig fleksibilitet

Allerede før studiet hadde Schanche vært en hyppig brukt pianist. Nå fikk hun flere kontakter og oppdrag, både som cellist og pianist. Høgskolen kunne ha stramme rammer, men Schanche forteller at hun ble møtt med fleksibilitet.

– En ting var at Håvard lot meg dra på turné for å være revycellist, han forsto det var viktig for meg. Enda mer heldig var det at jeg fikk forståelse fra teorilærerne. Fikk jeg en uke i Oslo-filharmonien, fikk jeg ikke fravær fra hørelære. Med 2 % fraværsgrense ville jeg ha strøket mange ganger, om jeg ikke i stedet hadde fått oppgaver på mitt nivå og tillit til at jeg gjorde dem på egenhånd.

Men en slik praksis ble nok utøvd litt tilfeldig, tror hun.

– Jeg har hørt at det fantes de som strøk i orkesterspill fordi de tok på seg uker i profesjonelle orkestre. Høgskolen kunne være mer opptatt av formelle krav enn å implementere relevant praksis i studiet. Men uten slik trening, blir du slått i bakken av virkeligheten etter at du er ferdig. I min tid manglet vi fag som trente oss i å bygge prosjekter og skrive søknader. Altfor sjelden fikk vi høre at det ikke alltid hjelper å bli best mulig til å spille, men at man også må skape seg forståelse av hvordan verdenen der ute fungerer.

Annenrangs!

Schanches tilnærming til å være pianist var også litt på siden av de rammene hun oppfattet at institusjonen gav. Ett moment var det sosiale. Pianiststudiet kan være mer ensomt enn andre studier, tror Schanche.

– Som cellist hadde jeg deltatt i Orkester Norden og Ungdomssymfonikerne og blitt kjent med mange instrumentalister før jeg begynte ved NMH. Det var en helt annen start enn om jeg hadde kommet fra Stavanger etter mange år alene med kun pianoet på øvingsrommet.

Parallelt – eller kanskje nettopp derfor – følte hun at det var vanskelig å komme på innsiden av pianistmiljøet. Hun kjente et snev av utenforskap i møte med et spesialisert faglig fokus. Og fordi hun søkte etter kammermusikalske prosjekter kunne hun få høre at hun manglet ambisjoner på egne vegne.

– Å akkompagnere messingblåsere og spille i orkester var annenrangs, og ikke noe å bruke mer tid på enn nødvendig. En av pianolærerne kom til fjerdeårseksamenen min fordi han hadde fått med seg at jeg fikk toppkarakter to år før, og måtte undersøke hvordan det hang sammen. «Du er jo faktisk ganske flink!», utbrøt han etterpå, og det var ment som et kompliment, men fordommene som lå under mener jeg er absurde. For meg var ensemblespillet med på å forme hvordan jeg tenker som solist.

Schanche mener det er et institusjonelt ansvar å bygge forståelse for de mange ulike veiene for en utøver. Og for å bryte ned myten om solisten på øverste plass i hierarkiet.

– Mange jeg studerte med, har måttet eller ønsket å finne andre ting å gjøre. Jeg fikk en spennende jobb rett etter studiet. Jeg sier det ikke for å hovere, for mange syntes ikke at det å få jobb som pianist i Stavanger Symfoniorkester var noe stort, men snarere å forsegle sin egen skjebne. Poenget er at slike holdninger fikk prege valgene vi tok, og holdningene ble ikke skikkelig utfordret. Det tror jeg har hindret noen muligheter for fine utøvere.

Alt en studietid skal ha

Vi svinger innom noen praktiske sider ved institusjonen. Kantinen, som av og til serverte mat som kunne se ut som om noen hadde spist den før. Institusjonens passelige størrelse, som også gjorde at enkeltpersoners dårlige dag kunne prege hele huset. Og biblioteket, med en bestandig hjertevarme.

– Der møtte vi fantastiske, kompetente folk! På biblioteket var det godt å være. Og overordnet var NMH et strålende studiested. De seks studieårene hadde alt en studietid skal ha.

Utdanningen har hun brukt til det meste hun har gjort siden, forteller Schanche.

– Kontaktnettet mitt ble større og jeg opparbeidet stor repertoarerfaring, som jeg har flytt på i mange sammenhenger. Bruksklaver, som for oss pianister betydde partiturlesing, var også nyttig. Det forundrer meg når unge voksne kommer for å prøvespille til vikaruker i orkesteret, at ferdighetene i bladspill ikke alltid er mye trent. Som solist kan du øve i en evighet på det samme repertoaret. I en orkesterjobb må du kunne tilnærme deg stoffet raskt.

I lys av erfaringene dine ved NMH: Har du noen ønsker for institusjonen fremover?

– Ting har nok forandret seg siden jeg gikk der. Men en oppgave man neppe blir ferdig med, er å gjøre seg relevant for alle slags kunstnerliv. Om drømmen er å bli stor solist, skal det selvfølgelig være lov til å fokusere spesifikt på det. Men alle skal ikke bli solister, alle skal ikke bli orkestermusikere. Ulike veier må få ha like stor verdi. Å strekke seg mot åpnere holdninger, er et steg på veien.