Det å lære å spille et instrument på et profesjonelt nivå er en kompleks og mangefasettert oppgave. I høyere utøvende musikkutdanning kan forholdet mellom musikkstudenten og deres hovedinstrumentlærer derfor bli «altovergripende», og undervisningstimene kan omhandle både strengt tekniske og musikalske tema, men også tema som handler om psykisk og fysisk helse, karriere, og sosialisering inn i musikeres profesjonelle yrkesliv. Med bakgrunn i en slik undervisningspraksis, kan man stille spørsmålet:
Hvordan konstruerer og forhandler instrumentallærere i høyere utøvende musikkutdanninger grensene for sin egen rolle og ansvar, for undervisningens mandat, og for innholdet og aktivitetene i instrumentalundervisningen?
Dette prosjektet søker å svare på spørsmålet ved å bruke teori om boundary-work («grense-arbeid») i en utforskning av instrumentalundervisningspraksiser. Konseptet boundary-work ble utviklet av Thomas Gieryn på 1980- og 90-tallet, og brukes til å beskrive retoriske og diskursive prosesser som ved hjelp av ulike kulturelle repertoar og strategier benyttes i konstruksjonen og forhandlingen av symbolske grenser. I dette prosjektet kombineres teori om boundary-work med kritisk diskurspsykologi, med hensikt å undersøke hvordan, og med hvilke fortolkningsrepertoarer og ressurser, lærerne konstruerer og forhandler grenser.
Prosjektets materiale består av videoobservasjoner av hovedinstrumenttimer i høyere utøvende musikkutdanninger, samt intervjuer med instrumentallærerne, støttet av videomaterialet, i etterkant. Et utvalg av mellom 10 og 15 instrumentallærere, som underviser i forskjellige klassiske instrumenter ved ulike høyere musikkutdanningsinstitusjoner i Norge, er rekruttert til studien. Analysen av materialet baseres på en kroppslig og materiell forståelse av kritisk diskurspsykologi, og har som mål å kunne beskrive sentrale elementer ved lærernes grensearbeid.
Forskningsprosjektet tar utgangspunkt i tanken om at grensene for lærerens rolle og ansvar, for undervisningens mandat, og for undervisningens innhold og aktiviteter, er gjenstand for lærerens vedvarende og krevende «grense-arbeid», og at læreren både bruker, og forhandler mellom, repertoar og krav fra flere kanter. Anvendelsen av teori om boundary-work på musikkutdanningspraksiser åpner praksisene opp for spørsmål om inkludering og ekskludering i praksisen, med fokus på læreren som et meningsskapende individ i møte med institusjonelle strukturer, klassisk musikktradisjon, og studentenes krav og ønsker.
Instrumentalundervisningspraksisens avgrensninger har innvirkning på hva man anser som kjernekunnskap for musikere og for hva som anses som hensikten med (hoved-)instrumentundervisning. I et videre perspektiv kan studien ha implikasjoner for kvalifiseringen av instrumentalpedagoger, og for organiseringen av utøvende musikkutdanning.
